En glad gutt og søstra til dophuet

Øivind Flagstad har vært på rocker'n i over 20 år og har Master i all mulig rus. Den streite søsteren Jeanette finner igjen den omsorgsfulle broren sin når han nyktrer seg. Klarer han å finne veien til det han nå ønsker seg mest: et vanlig liv?

For første gang på jobb i dette årtusen....

  • Publisert: 31.05.2016, 20:16
  • Kategori: På jobb
  • Jeanette:
    På søndag hadde broder'n og jeg en laber dag. Vi var slitne begge to, jeg var litt motløs. Savnet litt initiativ fra ham. Vi orket ikke filme noe, vi bare satt og preppet i forhold til eventuelt besøk på TV2 God Morgen Norge. Da jeg reiste fra ham sa jeg: "Du vil føle deg bedre når du får deg jobb, vet du, Øivind. Man føler at man er med og bidrar, det er bruk for en. Man kan føle at man har mer verdi når man jobber." 

    "Nehei", svarte han, "jeg føler meg ikke noe mindre verdt selv om jeg ikke har jobb. Nei, jeg gidder ikke tenke dårlig om meg sjøl." Og så sa vi hadet, og jeg kjørte derifra og tenkte: "Han kommer aldri til å få seg jobb. Han er aaaaltfor glad i NAV og i friheten han har ved å ikke jobbe."

    OG SÅ BLE JEG SÅ LURT!!! 

    Jonny og Øivind hadde bevisst holdt skjult at de hadde kjøpt bur til Nemi i forrige uke, slik at hun kan være med mens Øivind jobber. De har ordna arbeidsklær til Øivind og de hadde planlagt oppstart i dag. Øivind skulle ta toget litt over kl 6 for å være i Son kl 07:00. Så la de ut bilde på Øivinds profil på Facebook og tagget meg - og slik fikk jeg vite at broder'n faktisk har mer guts og vilje enn jeg hadde ant!! Jeg var helt overveldet! Begynte å gråte av glede, ringte Jonny med en gang, og han kunne fortelle meg at både han og Øivind var så fornøyde fordi de hadde klart å holde det hemmelig. Jonny er en fornuftig mann - han sier vi ikke må pushe Øivind nå, han kommer til å bli sliten. Orker ikke Øivind å komme, skal han melde ifra. Må han komme seinere eller orker ikke å komme er det også greit, bare han sier ifra. Så kommer han når han orker igjen. Jonny har gjort dette før - han har gitt sjanser til flere personer på denne måten. Han er en fantastisk fyr - og det er jommen Den Glade Gutten også. Skal si søstra og mammaen til Øivind er positivt overrasket, imponert og glade!!! Vanvittig bra, broder'n!! Heia deg og Jonny!!! 

    Her er en liten film Øivind tok på toget til Son i dag morges:


     

  • Publisert: 31.05.2016, 20:16
  • Kategori: På jobb
  • 0 kommentarer
  • Jeg har ønsket ham død...

  • Publisert: 28.05.2016, 09:39
  • Kategori: Blogg
  • Jeanette:
    Mange av oss lever med misbrukere i familien eller vennekretsen. Om det er dop, alkohol, piller, pengespill eller annet så har vi til felles at vi stadig opplever berg-og-dalbaner av følelser. Håp, svik, glede, sinne, skuffelse og bunnløs sorg. Oppturer og nedturer. Skal det aldri ta slutt? Når man har blitt skuffet nok ganger, og de negative følelsene har slått dønn ihjæl de positive over lang tid.... Da kan det være man tenker at man kunne ønske at personen rett og slett var død. Det er brutalt, jeg forstår det. Men jeg må skrive det som det er. Jeg får være ærlig - det er jo bunnlinja i prosjektet vårt. Jeg må si det høyt og stå for det: jeg har ønsket broderen død. Med alt vi har gjort for ham, mamma og jeg, visste vi at han måtte finne viljen til å slutte sjøl. Han måtte gjøre jobben sjøl. Endre hele fuckings livet. Han måtte finne sine egne hender og legge dem på rattet. 

    Nå er det 5 måneder siden jeg tilbød meg å hjelpe broder'n med å få livshistorien hans utgitt igjen. Etter å ha lest den første gang i 2012 "raste" 170 A4-sider gjennom fingrene og ut i pc'en. Det måtte ut - kjelen kokte totalt over! Jeg var illsint! Og vanvittig sjokkert over det livet han hadde levd, som jeg bare hadde ant konturene av. Kynismen, jævelskapen og hans bunnløse trang til å prøve alt mulig rart og slike sinnssvake mengder av dop. Imidlertid: et lite lysglimt av positivitet kunne jeg finne i det faktum at han aldri hadde vært på heroin-kjøret. Ikke knekk i knea, ikke hengt på gamle "Plata". Det var nå noe. 

    For mammas del måtte jeg sette i gang dette prosjektet. En siste sjanse. Vi har prøvd så mye, han har ramla utpå igjen. Mamma har gjort alt hun har kunnet. Middager, oppfølging, kjøpt klær og sko, skap til leiligheten hans, kjørt til Enebakk slik at han kunne få handle mat på pallesalg. Ordna og fiksa. Gode perioder. Håp og glede. Og plutselig var han borte. Igjen. Hun vet best av alle hva som skjer når han slutter å ta telefonen. For hun har vært der alle gangene i de over 20 årene det har skjedd. Jeg var syk mye av 2015 og måtte ligge på sofaen. Ventet på avklaring og operasjon, inn og ut av sykehuset. Ble sykmeldt, og hadde muligheten mens jeg likevel lå der. Jeg var tydelig overfor Dophuet: det var kun nå jeg ville ha muligheten, og det var opp til han å holde seg nykter slik at vi fikk gjort jobben. 

    Siden jul har det skjedd en stor endring. Fra å dra hele prosjektet selv, er det nå mulig å gi broder'n små oppgaver. Han må skrive dem opp - og vite hvor han har arkene med hva han har skrevet opp. Fra å være i uvisshet om han faktisk kom til å møte opp de gangene vi skulle jobbe, alltid ringe rett før jeg reiste hjemmefra for å forsikre meg om at han kom til å stille opp... Til nå å kunne avtale et møtetidspunkt tre dager frem i tid, og så er det han som ringer meg for å forsikre seg om at jeg rekker å møte ham i tide på avtalt dag. Jeg er tidsoptimist med så mange jern i ilden at jeg alltid kommer akkurat, eller med broderen - noen ganger litt for sent... Vi har funnet vår arbeidsmåte sammen. Han øker sine bidrag. Det er ganske utrolig. Men en sky henger alltid i horisonten. Den henger der av erfaring og gammel vane. Den heter skepsis. Den gjør at jeg står og vipper. Tillit og tilro vs. redsel for å få hjertet knust igjen. 

    "Lukk opp din hjertedør, og slipp solen inn...." 


     

  • Publisert: 28.05.2016, 09:39
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • Når Den Glade Gutten har huekjør

  • Publisert: 27.05.2016, 19:28
  • Kategori: Hjemme hos
  • Ingen er glade hele tiden. Ei heller Den Glade Gutten. Hvordan tror dere han tidligere har pleid å takle eventuelle negative følelser? Her har han bestemt seg for å være Gullgutten til mamma, så hun skal ha ro i sjela mens hun er på ferie.


     

  • Publisert: 27.05.2016, 19:28
  • Kategori: Hjemme hos
  • 2 kommentarer
  • Aldri så galt at det ikke er godt for noe, Gartner-Flaggis

  • Publisert: 26.05.2016, 19:00
  • Kategori: Hjemme hos
  • Øivind:
    Jeg har lenge drømt om å få meg et drivhus på balkongen. Har lyst til å plante forskjellige urter og prøve meg ut på diverse tropiske frukter, for eksempel kiwiplante. Klarte nemlig å få frøene fra en kiwi til å spire i fjor. Jeanette og jeg møtte i forrige uke en kompis av henne som jobber i en nettbedrift som heter "Til Boligen" og de hadde et jævlig kuult drivhus som jeg virkelig ønsker meg.

    https://www.tilboligen.no/drivhus

    Jeg har nå begynt å prøve å spare opp litt penger til det med å prøve å få ordna noen småjobber av noe slag og legge av småkronene jeg har til overs hver uke. Si ifra hvis det er noen som vil ha hjelp til hagearbeid av noe slag, som det er mulig å ha med Nemi på. Dagtid eller kveldstid. For eksempel klipping av plen, planting eller luking. Palma som er med i denne filmen må jeg takke en annen kompis for også, for han var den som ga meg stiklingen til den, bare 10 cm høy da jeg fikk den. Nå er den over 1 meter. Når jeg er nykter sender jeg mer positiv energi til plantene, pluss at jeg husker å vanne dem jevnlig. Og som alltid, ønsker alle en fin torsdagskveld!


     

     

  • Publisert: 26.05.2016, 19:00
  • Kategori: Hjemme hos
  • 0 kommentarer
  • Innholdsrike dager

  • Publisert: 25.05.2016, 23:14
  • Kategori: Blogg
  • Tiltakslysta på topp! Øivind var for maaaaange år siden på kretslagssamling med Christer George og John Carew, men droppa ut til fordel for narkisligaen. Klar for innsats i Oldboys nå!


     

  • Publisert: 25.05.2016, 23:14
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • Søstra blir gæær'n innimellom

  • Publisert: 24.05.2016, 15:24
  • Kategori: Blogg
  • Jeanette:
    Jeg vil så gjerne se broder'n gjøre fremskritt og ta grep som er nødvendig for å finne veien til et vanlig liv. Og innimellom holder jeg på å klikke fordi Øivinds liv begrenses av at Nemi ikke kan være alene. Jeg har hatt hund og kjæredyr selv - jeg kan forstå konturene av forholdet til Nemi og Øivind. Og selvsagt er det spesielt at de omtrent aldri har vært fra hverandre siden Nemi kom til Øivind da hun var valp. Det bærer Nemi stort preg av, og det er ikke noe å gjøre med nå. Det er bare frustrerende å for eksempel se muligheter om jobb flyte forbi akkurat her og nå, fordi Øivind må ha Nemi ved siden av seg hele tiden. Hun orker ikke å gå så langt, det er for varmt, det er for kaldt. Som jeg sa til broder'n i dag; noen ganger føler jeg Nemi blir en stor unnskyldning for deg for å slippe å ta deg en jobb. MEN - han bedyrer at han gleder seg til den dagen han kan jobbe. Og selvsagt vil det komme nye jobbmuligheter - det har vi såklart trua på!

    Og jeg kan ikke gjøre annet enn å endre meg sjæl, hvilket betyr å slå meg til ro med at progresjonen på noen ting i broder'ns liv må stå på pause. Jeg utfordrer ham til å finne løsninger på nåværende tidspunkt, men akkurat dette med Nemi finnes det ingen løsning på. 

    Vi får bare tåle noen temperaturtopper i samtalene våre, det må vi bare regne med. Det er jo såklart ganske vanlig mellom en bror og en søster. Veldig bra at vi faktisk klarer å ha så godt forhold som vi har, gitt at vi omtrent ikke har hatt interesse av kontakt med hverandre på over 20 år. Liten utblåsning i dag, men utbruddet har allerede stilnet og fred og harmoni er igjen tilbake. Fuglene synger. Og plantene til Den Glade Gutten vokser på verandaen hans :)


     

     

  • Publisert: 24.05.2016, 15:24
  • Kategori: Blogg
  • 3 kommentarer
  • Skravla går med en kaffekopp

  • Publisert: 23.05.2016, 21:43
  • Kategori: På tur
  • Jeanette:
    På søndag var vi på Kaffebar'n igjen på Kolbotn. Planen var å jobbe litt og samtidig ta en kaffe. Fordi Nemi ikke kan være alene, sitter vi nå alltid på et av bordene ute. Og riktignok har Den Glade Gutten ikke mange gode venner som er nyktre, men jøsseball så mange mennesker han prater med og hilser på!! I går fikk vi jaggu ikke jobbet halvparten av det vi skulle. Det var gamle naboer, facebook-venner og kjente fjes han pleier å hilse på som passerte bordet og stoppet for å prate stadig vekk. Skal si at det å ta en kaffe er en flott mulighet til å sosialisere seg litt på en søndag! Og i tillegg fikk Øivind lov til å ta bilde med Trine Hattestad! Litt bikkjeprat ble det også med vår OL-vinner i spydkast. Fantastisk hyggelige mennesker på Kolbotn!

    Øivind:
    VENNER: lit av en tur på kaffebaren med herlige Jeanette og geniale Viktor :) fått bevist at nå har jeg ikke lov å klage på at jeg og Nemi er alt for mye alene... Fy faen så mange hyggelige mennesker som kom bort å pratet da vi skulle jobbe med boka. Blei mere prating enn jobbing så hvis jeg nå kjeder meg igjen er det bare ta med 30kr til en kaffe.. Dra ned på kafeen og håpe på at noen kommer bort


     

  • Publisert: 23.05.2016, 21:43
  • Kategori: På tur
  • 2 kommentarer
  • Utkast til første kapittel i boka "En glad gutt og søstra til dophuet"

  • Publisert: 22.05.2016, 10:49
  • Kategori: Blogg


  • Bærebjelka brekker

    Onsdag kveld, 9. november 2011 ringte telefonen min.

    - Det er bror, sa jeg høyt mens jeg tok opp mobilen. Nå er det noe gæærnt.

    For hvis broderen ringte til meg var enten fatter'n sjuk eller noe annet alvorlig galt. Vi pleide ikke å ha kontakt, annet enn på julaften.

    - Hei, sa Øivind.

    - Hei, sa jeg. Er det skjedd noe?

    - Vil bare si ifra at pappa er på sjukehuset. Dem gjør'n klar for operasjon. Han har visst tarmslyng. Han har blødd fra ræva i en uke. Sitti på håndklær i sofa'n. Spydd i bøtte hele tida. Dro til fastlegen i dag, og ble sendt rett på Aker Universitetssykehus. Har snakka med de på sjukehuset. De veit ikke åssen det går på grunn av pappas form. De skal ringe meg når'n er ferdig operert.

    - OK, takk for beskjed, sa jeg.

    Både broderen og jeg sovnet godt den kvelden. Pappa hadde vært døden nær så mange ganger at vi nesten var vant til det. Det falt meg ikke inn at pappa skulle dø. Han hadde jo overlevd på tross av hasteinnleggelser og intensivavdelingsplass på sykehus flere ganger.

    Sønnen min, Marius, hadde vært hjemme fra barnehagen på grunn av hoste og feber et par dager allerede, og var fortsatt dårlig torsdag morgen. Jeg ble hjemme med ham. Klokken 9.30 ringte telefonen. Det var broderen.

    - Hei igjen, sa han. Alt vel. Jeg fikk snakka med sjukepleier på sjukehuset i natt og hun sa at han var stabil.

    - OK, den er grei, sa jeg. Skal vi snakkes senere om å dra på besøk da? Jeg kan jo hente deg så vi får tatt en tur i ettermiddag.

    - Den er god, sa bror.

    Så la vi på.

    En halvtime senere ringte telefonen igjen. Det var Line, halvsøsteren vår på pappas side. Hun hadde kvelden før ringt meg og fortalt at hun på eget initiativ hadde ringt Ahus. Fortalt dem at broderen var narkoman, og at det var veldig fint om de ville skrive ned hennes telefonnummer slik at hun kunne bli orientert om pappas tilstand. De noterte og ville holde henne informert. Jeg synes det var fint. Synes det var helt greit å ikke være primærkontakt for dette. Line kunne godt ha den rollen. Den hadde hun også hatt før da pappa var på sykehus. Line ordnet opp.

    - Jeanette, det er Line. Vi må på sykehuset. Pappa holder på å dø.

    - Hæ? sa jeg. Skjønte ingenting. Det kunne ikke stemme. Måtte være falsk alarm igjen. Pappa hadde jo overlevd så mange ganger før.

    - Men Øivind ringte meg nettopp og sa at alt var OK.

    - Ja, de sa til meg at de hadde forsøkt å ringe ham nå. Ingen tok telefonen, og så ringte de til meg. Vi må dra til Ahus så snart som mulig.

    - OK, sa jeg, halvveis i sjokk. Jeg må muligens ta med Marius. Jeg må ringe samboeren og høre om han kan komme hjem fra jobb.

    - OK, vi ringes, sa Line.

    Jeg måtte puste. Rolig. Nå skjer det, Jeanette. Det er nå det skjer. Du må til Ahus. Så fort som mulig. Ringte samboeren. Selv om det ikke var første telefonen han fikk i sitt liv fra meg med "Jeg må på sykehuset. Pappa holder på å dø.", så tok han det på alvor. Han pakket sammen på Fornebu og var hjemme i løpet av 20 minutter.

    Jeg kjørte som et svin oppover mot Ahus. Den blå Yaris Versoen fløy over slettene ved Alnabru og IKEA. Slang bilen inn i gjesteparkeringshuset. Småløp oppover mot den store bygningen, kjente det snørte seg sammen i brystet. Ville jeg rekke frem i tide? Pappa lå der inne i bygningen og holdt på å dø eller hadde allerede dødd. Som alltid, selv om verden ristet, prøvde jeg å forholde meg rolig.

    Gikk inn i den store kolossen av en bygning. Spurte i informasjonen hvor Kjell Flagstad lå. Postoperativ. Bort gangen, heisen opp. Mennesker myldret overalt. Tårene mine bare rant og rant. Jeg dreit i at folk så det. Kom ut av heisen og fikk se en sykepleier.

    - Jeg har fått beskjed om å komme så fort som mulig. Pappa holder på å dø.

    - Et lite øyeblikk, svarte hun. Jeg skal sjekke med en gang.

    Hun trakk personalkortet sitt i en kortleser og forsvant inn mellom to dører som lukket seg raskt bak henne. Korridoren jeg stod i var så naken. Det var ingen andre der. Jeg skalv.

    Dørene åpnet seg igjen og en annen sykepleier kom ut. Mørkt hår, vennlig smil og et varmt håndtrykk. Hun så mildt på meg og presenterte seg.

    - Pappaen din ligger her inne på postoperativ, sa hun. Han sover. Han ligger i respirator, hvilket betyr at han har mye slanger ned i halsen og er koblet til forskjellige apparater.

    - Mhmmm, sa jeg.

    - Det kan se litt voldsomt ut, sa hun.

    Hun vet ikke hva jeg har sett før, tenkte jeg.

    - Er du klar for å bli med inn, spurte hun mens hun så meg inn i øynene og la hånden på skulderen min.

    - Ja, svarte jeg.

    Vi gikk inn dørene til den hvite salen. Det var flere avlukker der. Flere pasienter var ferdig operert. De lå der og våknet. Det var rolig stemning. Langt fra alle skulle dø.

    Hun viste meg bort til et "rom" laget av forheng. Hun så på meg. Jeg var klar. Hun dro fra det ene forhenget og jeg så pappa liggende i sengen der inne.

    Og helt riktig. Jeg hadde sett han verre før. På intensivavdelingen på Aker med oksygenmaske foran munn og nese, festet til en slags hette på hodet. Den gangen lå han rallende og lagde lyder. Hele kroppen hans ristet. Øynene skiftet fra å være åpne og flakkende ville til plutselig å være lukket. Det var skremmende. Nå lå han bare fredelig. Som hun hadde forberedt meg på. Med slanger og et tykt rør ned i halsen. Overkroppen var bar. En sykehusdyne trukket opp til under armene. Merker etter lim fra plaster de sikkert hadde brukt til å feste elektroder på overkroppen hans med under operasjonen. Gule flekker på huden her og der. Han lå og gapte. Øynene var lukket. Det så ut som han sov.

    - Han får smertestillende og sovemedisin intravenøst, sa hun.

    - Mhmmm, sa jeg og tok opp den første pakken med lommetørklær. Jeg hadde rasket med meg flere pakker hjemmefra før jeg dro.

    - Vil du at jeg skal være her sammen med deg, så er jeg gjerne det, sa hun og la hånden på skulderen min.

    - Neida, jeg vil gjerne få litt tid sammen med ham alene, sa jeg.

    - OK, sa hun. Jeg er rett her ute hvis du trenger meg.

    Jeg strøk pappa over håret. Snille, gode, sterke pappa. Bærebjelken i livet mitt i så mange år. Det myke håret hans. Som han hver morgen vasket før han skulle på jobben hos IBM. Som han for en stund siden hadde tatt barbermaskinen og barbert 1,5 cm kort over hele hodet. Nå var det lenger. Han så litt gal ut med slik frisyre, synes nå jeg. Men det var mye som var litt "på skeive" når det gjaldt hvordan pappa tok, eller rettere sagt ikke tok, vare på seg selv de siste årene. Men han synes det var unødvendig å bruke penger på å gå til frisøren når han kunne gjøre dette selv. Genialt, gratis og praktisk.  

    Jeg strøk ham over kinnene.

    - Hei pappa. Det er Netten som er her.

    Lommetørklepakken var allerede halvtom. Visste inni meg at dette var den siste gangen jeg fikk tid med ham alene og kunne prate til ham før han døde.

    - Du har lurt døden så mange ganger du, pappa. Det er vanskelig å tro at det skal ende på noen annen måte denne gangen. Men det er kanskje din tid nå. Jeg er så utrolig glad for at du ringte meg på bursdagen min nettopp. At vi fikk snakke sammen. Jeg har vært så vanvittig heldig som fikk lov å ha akkurat deg som pappa. Faen at ting ble som de ble. Men vi har gjort så godt vi har kunnet, begge to. Og jeg vet hvorfor du gjorde som du gjorde. Du har alltid hjulpet den som trengte det mest. Du måtte hjelpe Øivind. Jeg er lei meg for at jeg måtte kutte kontakten med deg, men jeg klarte bare ikke mer. Jeg måtte gjøre det for min egen del. Jeg vet du ikke forstår fra ditt ståsted nå, men at du vil forstå når du kommer til himmelen. Jeg har alltid vært veldig glad i deg, pappa. Tusen takk for alt du har gjort for meg.

    Jeg strøk på ham. Klemte han med våte kinn.

    Tok opp telefonen og så 3 tapte anrop og flere meldinger fra Line:

    "Du kan parkere rett utenfor."

    "Pappa ligger på Postoperativ, ta heisen..."

    "Vi er nede ved inngangen. Venter på Øivind."

    De trodde altså at jeg ikke hadde kommet enda. La mobilen tilbake i veska og sa til pappa:

    - Jeg får gå ut og finne Line. Øivind er på vei.

    Og så gikk jeg ut i gangen og tok heisen ned. Møtte samboeren til Line, Chriss, på vei ned mot hovedinngangen. Rett etterpå så vi Øivind og Line, som kom inn den store svingdøra. Øivind var akkurat ferdig med en øl og kastet boksen i søpla. Hettegenseren skjulte den bare skallen hans. Markante sorte ringer rundt øynene og bleik hud. Jaja, tenkte jeg. Fortsatt på kjøret. Ga han en klem.

    Så tok vi heisen opp sammen. Vi ringte på døren inn til postoperativ. Fikk beskjed om at vi skulle bli kalt inn til samtale med legen som hadde operert pappa om natten.

    Vi ventet.

    Vi var stille.

    Vakthavende lege kom sammen med to sykepleiere. Vi satt rett overfor hverandre i et rom uten seng i. Tre mot tre. Legen og sykepleierne vendt mot Line, Øivind og meg. Legen pratet og pratet. Om hva de hadde funnet da de opererte pappa. Hvordan operasjonen hadde påvirket pappas indre organer. Magen hadde svulmet opp, og gjorde nå at organene inne i kroppen til pappa kollapset. At kroppen til pappa, slik den lå nå, ble pisket og pisket til å leve. At det å ligge i respirator for pappa ikke var bra og at kroppen hans var under stress. At han som lege måtte gjøre det som var best for pasienten. Og best for pappa var å skru ned pustehjelpen. Med andre ord: skru av respiratoren. Og hva konsekvensene kunne være av det. Men at hjertet til pappa var sterkt. Veldig sterkt. Pumpa gikk som bare det. Problemet var lungene, som fulle av kols ikke klarte å ha god nok gjennomstrømning for blodet. Lungene var i ferd med å kollapse. Samt organsvikt i lever og nyrer.

    Midt inne i strømmen av ord fra legen slo det ned i meg:

    - Herregud, kan du ikke bare si det? Kan du ikke bare si at han skal dø? At han kommer til å dø nå? At det ikke er mer å gjøre.

    Etter hvert som han pratet og pratet om hva konsekvensene av å slå av respiratoren kunne være så slo en annen tanke meg.

    - I all verden? Skal han overleve dette? Igjen? Som alle andre ganger på sykehus?

    Men heldigvis åpnet Øivind munnen og sa:

    - Er det sånn at jeg må gjøre med pappa som jeg måtte med bikkja mi for en måned siden? Øivind hadde nettopp måtte ta sin lille sorte hund, Trampe, til dyrlegen for å avslutte livet hennes fordi hun var syk. Legen rakk ikke å svare. Jeg la armen rundt han, så han inn i øynene og sa:

    - Du skal ikke avlive pappa, Øivind. Det er legen som forteller oss at de må skru av respiratoren, fordi pappas kropp sliter forferdelig slik han ligger nå. Så vil kroppen selv avslutte. Dette er ikke noe du må ta en avgjørelse på.

    Han så meg inn i øynene. Det var stille en liten stund, og så snudde han seg og så på legen igjen og spurte:

    - Beklager at jeg er dum ass, men betyr dette at vi aldri får høre stemmen hans igjen?

    - Det er nok dessverre riktig, svarte legen.

    Jeg la hodet i hendene og bøyde hele overkroppen ned mellom knærne og hulket høyt. Ville legge meg ned på gulvet og bare grine. La alt slippe. Det var helt surrealistisk. Og etter litt tenkte jeg: dette er jobben deres. Slike beskjeder gir de hele tiden. Dette har de sett mange, mange ganger før. Hvor mange ganger har de sett en rusmisbruker her inne sammen med sine to søstre? Som tydeligvis ikke har noe særlig nært forhold noen av dem.

    - Vi vil sørge for at dere får et enerom og at faren deres vil ligge der slik at dere kan være sammen med ham, sa legen. Dere kan gå ut og ta en pause imens.

    Vi tok heisen ned og gikk ut. Line og Øivind måtte røyke. Jeg trakk meg litt unna dem, ringte min nye sjef og fortalte at jeg var på sykehuset og at pappa kom til å dø. Hun svarte med en gang at jeg bare måtte ta den tiden jeg trengte og at hun var lei seg på våre vegne. En iskald vind blåste, snek seg gjennom jakka. Jeg frøs. Ristet. Øivind og Line stod og pratet om livshistorien til Øivind. Han ville skrive en bok om livet sitt og alt dopet han hadde dytta i seg. Jeg var mest stille. Klarte ikke å engasjere meg i samtalen. Synet ble slørete igjen da vi gikk tilbake gjennom korridoren, forbi kiosken og mot heisen. Registrerte at det var svært få andre på sykehuset i gangene der som gråt. Det er jo bra, tenkte jeg. Det er nå heldigvis mest positivt å være på sykehus, hvor man skal bli frisk. I de fleste tilfeller i alle fall.

    Vi fikk komme inn på rommet der pappa var blitt flyttet. Han lå fortsatt gapende, med alle slangene ned i munnen og halsen. Koblet til diverse monitorer. Det pep og suste. Hjertet til pappa slo og han pustet. Såpass var lett å se. Den snille sykepleieren med det mørke håret var der. Hun sa hun kom til å være hos oss hele tiden. En annen lege kom inn. Han hadde visst også vært med på operasjonen av pappa i natt. Han konstaterte egentlig bare at når man skrur av respiratoren i tilfeller med organsvikt så tar det veldig ofte kort tid før hjertet slutter å slå. Legen forsvant, og vi skjønte at vi hadde kort tid igjen.

    Vi "kastet" oss over pappa. Øivind strøk og klemte på pappa. Kysset han på kinnet, på halsen og på overkroppen. Jeg klarte bare ikke å være så tett inntil ham. Strøk ham bare på kinnet og la mitt eget kinn mot armen hans. Holdt ham i hånden. Vi pratet alle til han. Øivind strøk på pappa kontinuerlig. Ingen tvil om et utrolig sterkt far-og-sønn-bånd. Tallene på maskinen gikk nedover. 130 - 110 - 100 - 90 - 80 - 70 - 60. Med ett begynte Øivind å snakke om fiske og krabbeteiner, han bablet i vei inn i øret til pappa. Maskinen svarte. Pulsen til pappa gikk opp igjen! 90 - 100 - 120 - 130 - 140. Line og jeg så på hverandre, målløse. Jeg ristet på hodet, trodde ikke mine egne øyne.

    Sånn holdt det på en times tid, halvannen. Maskinen stabiliserte tallene og fortalte oss at pappa slett ikke var ferdig helt enda. Vi fikk hver vår tur til å hviske inn i øret hans. En etter en av oss fikk vi sagt alt vi hadde på hjertet. Fikk takket han for den fantastiske faren han hadde vært og sagt unnskyld for det vi hadde dårlig samvittighet for.

    Plutselig slo det meg:

    - Kanskje pappa blir liggende slik i flere døgn.

    Det ville ikke forundret noen av oss. Pappa var en stabeis. Siste gangen han lå på intensiven på Aker sykehus var han død to ganger. Han hørte de ropte på ham.

    - Kjell, Kjell Flagstad. Kjell - kom igjen nå!

    Legene og sykepleierne kjempet for å gjenopplive ham. Han fortalte om det etterpå. Lyset, tunnelen. En herlig varme. Et fint sted. Men han hørte de som ropte på han, og han valgte å komme tilbake. Begge gangene. Pappa var ikke religiøs. Langt derifra. Og da han fortalte om dette, fikk jeg frysninger. For han var den siste jeg ville tro skulle fortelle om en slik opplevelse. Det var ingen tvil om at opplevelsen var reell for ham.

    Brått kjente jeg meg uvel. Det slo meg at det var sult. Rett og slett. Jeg sa til de andre:

    - Er litt uggen jeg. Tror jeg er sulten faktisk. Stikker ned i kiosken og kjøper et eple eller noe. Noen som vil ha? Både Øivind, Line og Chriss takket ja, og jeg tok heisen ned.

    Ringte mamma. Fortalte at pappa nå var i ferd med å dø. Mamma trodde meg ikke med en gang. Hun, som vi, var altfor vant til at pappa alltid overlevde. Til tross for dårlige odds.

    Kjøpte 2 pakker med 2 epler i og tok de med meg inn i heisen. Da jeg kom inn i rommet igjen ga jeg epler til alle de andre, tok et selv, vasket det og tok to biter. Så skjønte både Øivind og jeg det samtidig. Tallene på monitoren gikk nedover. Og nedover. Jeg la fra meg eplet. Det var nå det skjedde. Pappa kom til å dø. Alle de andre gangene da Øivind snakket til pappa mens pulsen hans gikk nedover fikk pulsen plutselig oppsving igjen. Øivind begynte å snakke til pappa igjen. Hvisket inn i øret hans:

    - Jeg skal klare meg pappa. Jeg skal holde meg unna dop og kriminalitet. Jeg lover. Du kan slippe nå pappa. Farmor og farfar venter på deg der oppe. Du kan slippe nå.

    Denne gangen gikk ikke pulsen oppover. Jeg selv klamret meg til armen hans og sa med skjelvende stemme:

    - Jeg har jo alltid vært glad i deg, pappa. Uansett.

    Og så var det ferdig. En rett linje på monitoren. Sånn som på film. Brystet sluttet å bevege seg opp og ned. Det var helt rolig. Det var helt stille. Men det var på en måte ok. Det var pappas tid. Det var hans tid til å gå. Han var sliten. Han var trist. Han hadde vært trist i mange år, helt siden han og mamma skilte seg. Kroppen var ferdig. Det var meningen. Det var riktig tid nå.

    Men det var såklart vanvittig vondt. Jeg kjente med en gang etterpå sterkt at jeg ønsket å se pappa etter de hadde stelt han. Fjernet rørene ned i halsen og alle ledningene. Det jeg aller helst ønsket å oppnå med dette var å se pappa som så sliten han var blitt. Se at det livet han hadde valgt å leve hadde satt sine spor.

    Line, Øivind og Chriss ville dra hjem. Line spurte:

    - Er du sikker på at du vil se ham, Jeanette. Er du helt sikker? Noen angrer på det.

    Jeg kjente jeg ble irritert. Jeg var 38 år. Jeg klarte fint å vite selv hva jeg ville. Trengte ingen coach for å finne ut av det. Slapp å svare, for sykepleieren med det mørke håret sa bestemt:

    - Dersom du føler for å se faren din etter vi har stelt ham, så bør du gjøre det. For noen er det en viktig del av sorgprosessen.

    Jeg så på henne og takket henne med øynene. Line mente bare å være omsorgsfull, men jeg tenkte: Jeg er stor og sterk jente. Jeg vet hva som er best for meg.

    De andre tre dro. Line og Chriss skulle kjøre Øivind hjem og jeg skulle sitte og vente i venterommet en times tid, så ville jeg bli kalt inn. En annen dame satt også der. Pappa var død og jeg tillot meg å gråte fritt så stille som jeg kunne. Sendte tekstmelding til mine beste venninner om hva som hadde skjedd. Og ventet. Ringte samboeren.

    - Dette var veldig trist, Jeanette. Kondolerer. Men det har jo vært trist med Kjell siden jeg ble sammen med deg.

    Ja, det hadde vel dessverre det. Det var 9 år siden.

    Sykepleieren med det mørke håret kom og sa hadet. Hun var ferdig på vakt. Vi pratet litt, hun synes det var veldig lurt at jeg satt og ventet og at jeg ville se han.

    - Følte jeg det slik, var det viktig å gjøre det, sa hun. Hvis ingen hadde hentet meg før klokka 16 skulle jeg ringe på døren igjen. Da ville de være ferdige med stellet av den døde.

    16.03 ringte jeg på. 16.05 hentet en ny sykepleier meg. Hun var også rolig, mild og snill. De er litt av noen engler, de der. Hun så meg inn i øynene, sa hva hun het, og spurte om jeg var klar for å se pappa.

    - Ja, det er jeg, svarte jeg.

    Hun trykket ned dørklinken. Jeg synes hun var så treg at jeg forsiktig dyttet døren opp selv, og gikk inn. Så på pappa, og sa:

    - Ja, der er han ja.

    Jeg la fra meg jakken og gikk bort til sykesengen. Jeg ventet å se den slitne pappa jeg hadde sett de siste årene. Men den som lå der var pappa, som for 20 år siden, bare eldre i ansiktet. All blålig eller rødlig farge var borte. Han var glatt i huden, frisk og fin i fargen. Det var akkurat som om han smilte. Han så tilfreds ut. Jeg var helt overrasket. Av glede på en måte. Dette var noe helt annet enn jeg hadde forventet.

    Sykepleieren sa:

    - Jeg er her gjerne. Holder meg her på siden. Du må bare si ifra hva du vil. Også hvis du ønsker å ha tid med faren din alene.

    - Jeg vil gjerne ha tid med pappa alene, sa jeg. Og kunne ikke vente til hun var ute av døren.

    Den gled igjen med et smekk. Satte meg ned på knærne ved siden av sengen og begravde hodet i armene. Lot alle lydene som trengte å finne sin vei ut av strupen min slippe ut. Uten begrensning, uten hemninger. Hadde så inderlig lyst til å legge meg i fosterstilling på gulvet, men lot være.

    Reiste meg opp og gikk fra den ene siden av sengen til den andre og snakket med pappa. Endelig klemte jeg han. Ordentlig god klem på kinnet. Sa unnskyld til ham for at jeg ikke hadde klart det da han lå i respiratoren. Fikk sagt alt det siste. Om hvordan jeg skulle fikse opp. Være sterk. Ta ansvar og passe på. Sørge for at alt gikk bra for seg, som jeg alltid pleide. Og selvsagt gjøre det jeg kunne for at Øivind skulle få ny start. Jeg så ut av vinduet. Så mitt eget speilbilde i det. Klemte pappa igjen. Snakket med ham mer. Følte at han var der. Fikk en ro til slutt. Og den kraftigste hodepinen jeg noen gang har hatt.

    Idet jeg skulle ta med meg jakken min og gå, så jeg en pose og en pc-veske ligge under vasken. Sykepleieren stod ved døren.  

    - Er det pappas ting?

    - Jaaa, det er vel det.

    - Jaaaa, skal jeg ta de med meg da?

    - Ja, det er vel enklest det.

    Og så tok jeg med meg tingene som var nødvendige for å ta hånd om alt i forbindelse med pappas dødsbo. I posen og pc-veska lå lommebok, mobiltelefon og verdisaker. Inne i lommeboka fant jeg lapper med personlige koder, passord og tilganger. På mobilen hadde han lagret login til nettbank, mail og Facebook. Alt av info. Alt lå der.

    Og det var meningen, tror jeg. Det var meningen at jeg skulle ønske å bli igjen til pappa var stelt. Det var meningen at jeg skulle finne posen og pc-veska slik at jeg med en gang skulle ha tilgang til alt jeg kom til å trenge. Pappa hadde villet det slik. Han ville at jeg skulle fikse alt av papirer og ting. Han visste at jeg ville finne ut av hvordan dette skulle gjøres etter boka og etter loven. Og at jeg kom til å ta ekstra hensyn til Øivind. Selv om lillebroren min hadde laget kvalm i familien og skuffet meg utallige ganger. Pappa skrev i en epost til Line og meg litt tidligere på året:

    - Gud måtte straffe dere om dere ikke tar dere av Øivind når jeg dør.

    Men jeg ville jo gjort det uansett. Han var jo broren min. Jeg anså meg av oss tre i denne søskenflokken som den riktigste og mest kompetente til å styre papirjobben og arven. For her skulle ting gå riktig for seg.

    Line hadde vært inne og lagt inn et bilde på pappas facebook-side samme dag som han døde. Et bilde av tre kors på en kirkegård. Jeg logget meg inn på hans egen facebook-konto og la inn en hilsen på norsk og engelsk om at pappa var død. Det kom inn over 80 kommentarer på innlegget. Det var første gang jeg var på facebook, og kunne faktisk nå forstå hvorfor folk ble avhengige av dette. Logget meg inn stadig vekk inn igjen. Pappa hadde over 3000 facebook-venner fra hele verden. Han var en meget hundeinteressert mann. Med sterke meninger, og som hadde vært en mannsalder i hundemiljøet. Jeg forstod nå hvorfor pappa tilbrakte dag etter dag pålogget. Stor vennekrets i en virtuell verden kunne gjøre hjernen opptatt nok til å takle at man ikke lenger hadde kontakt med sine nærmeste i den virkelige verden.

    Tusen takk, pappa. Det var god læring for meg. Som selv kategoriserte meg som "80 år" og nektet å ha profil på facebook. Av mange grunner. Jaja, pappa, så skulle jeg logge meg på facebook for første gang også. Takket være deg.

    Jeg tok ansvaret og satte i gang alle formelle prosesser. Proklama og tingrett, sperring av bankkontier og medlemskap. Og lot facebook foreløpig være i fred etter to ukers forelskelse. Jeg hadde viktigere ting fore. Med full jobb og en gutt på 3 år var det ikke mye fritid å tappe av uansett.

    Pappa hadde dødd på best mulig måte. I en seng på Ahus med rent laken. Med leger og sykepleiere rundt seg. Alle prøvde å hjelpe han. Med alle midler. Det var ikke mulig. Kroppen var sliten. Den var ferdig. Det var hans tur.

    Øivind var overbevist om at pappa trodde det ville gå bra denne gangen også. Han sa nemlig ikke "hadet" på noen spesiell måte. Pappa hadde jo lurt døden så mange ganger tidligere. Han var nærmest uovervinnelig. Men så var det hans tid til å gå. Med sine 3 barn ved sin side, som alle hadde fått sagt det de trengte.

    Før han døde fikk han altså sovemedisin og smertestillende intravenøst. Han sov. Øivind hadde lenge sittet bøyd med hodet og munnen sin tett inntil øret til pappa og snakket om fremtiden. Idet han rettet overkroppen opp så både han, Line og jeg noe vi aldri hadde forventet. Det rant tårer fra pappas øyne. Selv om de var lukket. Trillet fra de ytre øyenkrokene og ned mot hvert sitt øre. Og han rynket på øyebrynene. Selv om han sov. Han hørte oss. Alt vi trengte å si til han.

    Og så dro han.

    Jeg tenkte:

    "Ha det fint der oppe, pappa. Hils farmor, farfar og alle hundene du har hatt. Vi sees igjen. Jeg skal gjøre det jeg kan for Øivind, og samtidig passe på meg selv. Jeg må gjøre begge deler."

  • Publisert: 22.05.2016, 10:49
  • Kategori: Blogg
  • 3 kommentarer
  • Drømmer om feite joints

  • Publisert: 21.05.2016, 09:46
  • Kategori: På tur
  • Jeanette:
    Den Glade Gutten drømmer mye om dop for tiden. Sånn er det når han nyktrer seg. Og hva skjer når han nettopp har våkna, fortsatt er halvveis i drømmeland og en feit joint faller ut av askebegeret?

    Til og med drømmer kan få et dophue til å sprekke. 


     

  • Publisert: 21.05.2016, 09:46
  • Kategori: På tur
  • 0 kommentarer
  • Alvor i fliret

  • Publisert: 19.05.2016, 20:36
  • Kategori: Blogg
  • Jeanette:
    Noe som har bekymret og irritert meg litt i løpet av prosjektet er at broder'n faktisk smiler og blir gira når han snakker om rusmidler. Prater han om hasj kan han begynne å se sløv ut i trynet, nevner han ordet "amfetamin" begynner han å glise og se gira ut. Jeg synes det er skummelt og ekkelt. I dag måtte vi snakke om dette. Øivind forklarer litt på filmen her. 

    Han bedyrer jo virkelig at han ikke ønsker at noen skal prøve dette i det hele tatt. Det livet han har levd har satt sine spor. Og tross alt sitter han i dag som 37-åring uten en egen familie, han har aldri faktisk hatt en streit dame eller vært i et ordentlig bra forhold, han har ikke fått barn og han har aldri hatt noe jobb. Har han egentlig noen gode, ekte venner? Dette er tingene i livet han nå savner. 


     

  • Publisert: 19.05.2016, 20:36
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • Når vesener fra ulike galakser skal samarbeide

  • Publisert: 18.05.2016, 21:45
  • Kategori: Hjemme hos


  • Jeanette:
    Bokprosjektet som broder'n og jeg har holdt på med siden jul har brakt både latterkramper og nesten-skalpering for oss begge. Det er ingen tvil om at samarbeidet er både givende og frustrerende. Vi har vel litt ulikt tempo og forventninger til hva vi klarer å gjennomføre per dag, for å si det forsiktig. Det er ikke bare "Mann fra Mars og kvinne fra Venus" som møtes, men her snakker vi vel nesten vesener fra to ulike galakser som skal skrive Masteroppgave. Men vi gjør så godt vi kan, begge to. Og jeg aner jo ikke hvor mye det koster for broderen å holde seg nykter. Typisk meg å tenke at det er om å gjøre å jobbe på, så kan man faktisk slippe slitsomme tanker, og så holder man huet og kroppen opptatt med noe fornuftig. 

    Øivind tekster:
    "Hjerne barken til yngste flagstad durer he he he... Ikke rart Jeanette blir oppgitt over meg innimellom og jeg frustrert over at jeg er så treig til normale ting.. Har jo hatt god trening i å rote med useriøse ting, men må virkelig øve meg på å jobbe med normale produktive ting"


     

  • Publisert: 18.05.2016, 21:45
  • Kategori: Hjemme hos
  • 0 kommentarer
  • Gartner til tjeneste!

  • Publisert: 16.05.2016, 14:19
  • Kategori: Blogg
  • Er det noe Øivind kan, så er det planter. Han hadde egen marihuanaplantasje tidligere, som han nennsomt sørget for fikk både lys, vann, gjødsel og riktig temperatur. Den kompetansen kan jo være kjekk å ha i et nyktert liv også. Kanskje han kan bli ambulerende gartner i tjeneste på Kolbotn? 

    Vel å merke med lovlige planter!


     

  • Publisert: 16.05.2016, 14:19
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • Prosessen for å komme tilbake 110 prosent etter siste rockings

  • Publisert: 15.05.2016, 19:20
  • Kategori: Blogg
  • Jeanette: 
    Øivind har tidligere pleid å være på rocker'n i opp til flere uker. Da bruker han amfetamin eller metamfetamin som holder ham våken i mange døgn, og så sluker han beroligende piller og røyker hasj for å roe ned og sove. Litt av en kjemisk berg-og-dalbane, sett utenifra. I dag er det 8 dager siden Øivind "våknet" fra siste rocke-tåka... Denne gangen sier han at han ikke har røyka bønner (hasj/weed/tjall) etterpå. Hva har skjedd da?


     

  • Publisert: 15.05.2016, 19:20
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • Respekt og jobbmuligheter

  • Publisert: 14.05.2016, 07:00
  • Kategori: På tur
  • «Du får ikke no' sympati av meg, for det er ikke synd på deg. Men jobber du for meg, så oppfører du deg ordentlig!», sa Jonny til Øivind da vi møttes i Son. Ordet «respekt» begynte å blinke i panna til Øivind i samme sekund. I bilen hjemover sa broder'n: "Vi satt og plapra og det var jævlig kuult å møte Jonny. Jeg har aldri møtt noen som jeg har klaffa så bra sammen med i det nyktre livet før. Måten vi prata på var så lett, han er en person som sier ting rett fram, og alt han sa var gjennomført logisk og i aller beste mening.".


    Noen av oss er heldige og har gode, gamle venner som aksepterer som vi er, og tåler oss som vi blir. Øivind og jeg møtte Jonny Halvorsen på familieferie i Portugal for 26 år siden. Veien hans fra Prinsdal i 1990 til Son har vært lang, og Jonny har gjort mye forskjellig i sitt liv. Han har blant annet eid og drevet vaktselskap med opptil 100 dørvakter ansatt på det meste. Han har vært ute mer enn en vinterdag og sett mye rart, for å si det mildt. Øivind satt med glugger så svære som tinntallerkener og lyttet.

    Jonny er ærlig og bestemt, men snill. På Son Bryggerhus i går snakket vi sammen i to timer. Han har trua på at Øivind kan hvis han vil, men er tydelig på at han må ta grep sjæl. Og han vil gi Øivind en jobbsjanse når tiden er riktig. En fantastisk fyr!!!

    Øivind tekstet til meg i går kveld: Tusen takk til Jonny som gadd å ta seg tid til å møte meg og Jeanette, når han har mere nok å gjøre. Å tilby meg jobb og ha troa på meg er utrolig stort!! :)og ha har helt rett i at jeg skylder deg som er så utrolig flink og står for meg å bli nykter(samt alle andre som er glade i meg)som jonny sa:jeg klarer dette hvis jeg bestemmer meg! :)




     

  • Publisert: 14.05.2016, 07:00
  • Kategori: På tur
  • 0 kommentarer
  • Ærlighet, besluttsomhet og snillhet

  • Publisert: 13.05.2016, 21:08
  • Kategori: På tur
  • Jeanette:
    Skjebnens ironi: de første vi møtte på brygga i Son i dag var fire politimenn fra Follo politidistrikt i båt. Sabla hyggelige karer! Øivind gikk rett bort med en gang og fortalte dem om livet sitt, at han prøver å nyktre seg samt at han har hatt tre sprekker siden jul. I tillegg snakket vi en del om det er lurt å flytte til et nytt sted, for eksempel Son, for å komme unna dop. Arild, en av politimennene, delte gode råd og erfaringer. Det kan være veldig ensomt å flytte til et nytt sted, og for en rusmisbruker er det veldig lett å møte akkurat samme type folk som man prøver å rømme vekk fra. Sånn er det bare. Gode vennskap detter jo ikke akkurat ned i fanget på noen, verken nyktre eller rusmisbrukere. Man må engasjere seg, ta initiativ, for eksempel begynne med fotball eller bli medlem av en Fiskeforening. Kanskje man kan dra i gang noe sjæl? Da vi skulle gå sa en av politimennene «Ha det Øivind, og lykke til!». Dophuet har tydeligvis satt sine spor, for Øivind sa aldri navnet sitt i løpet av samtalen med dem i dag, og han kjente ikke igjen noen av dem. Politimannen kjente tydeligvis Øivind fra før, kanskje fra arrestasjoner eller fra fengselsoppholdet hans. Sånn er det å være kjenning av politiet... 



    Uansett: å møte både politiet og Jonny i Son i dag har vært ekstremt bra for Øivind. Å få snakke med normale folk som tør å være ærlige og som vet hva slags personer som kan finnes «bak rusfasaden». Som har sett andre som har klart å komme seg ut av det. Og vet at det krever styrke, mot og gjennomføringsevne. Og ingenting, absolutt ingenting kommer av seg sjæl. Man kan ikke skylde på noen andre eller synes synd på seg selv. Man må bare ta grep. Grep for å komme til den framtida man ønsker å ha. Og man må ville det selv. «Du bestemmer sjæl, Øivind» sa Jonny. «Vi kan spise lunsj her igjen om 10 år, det går fint. Om du hopper utpå igjen er det helt opp til deg. Men du skylder søstra di å holde deg nykter og bevise at du klarer det. Jeg har trua på deg.» Det er broder'n helt enig i.


     

  • Publisert: 13.05.2016, 21:08
  • Kategori: På tur
  • 0 kommentarer
  • Minor setback og ut på tur i morgen

  • Publisert: 12.05.2016, 17:52
  • Kategori: Blogg
  • Jeanette:
    Broder'n hadde i går fått tilbake den vanlige stemmen og den nyktre væremåten sin, og det var veldig hyggelig å se ham igjen. Raskt gled jeg inn i action-modus og tenkte at jeg måtte prøve å trekke i tråder. Han ramler jo utpå når han kjeder seg og når han tillater seg å spise piller eller drikke for mye alkohol. Han må jo i huleste få seg noe å gjøre, helst en jobb. Men han har Nemi som setter noen rammer, ettersom hun ikke kan være alene hjemme. Hvem kan vi snakke med som kanskje kan hjelpe oss å finne ut hva Øivind kan jobbe med? Jo... En gammel kompis som Øivind og jeg traff for 26 år siden på sydenferie i Portugal har tilbudt seg å være sparringspartner. I morgen blir en spennende dag. Da skal Øivind og jeg på tur. Til det fantastiske Son - beste stedet i verden å bo ifølge noen jeg kjenner. Jeg kan i alle fall bekrefte at det bor utrolig mange hyggelige mennesker der, for jeg har vært på besøk hos Mr. H. før. Vi gleder oss til å se han igjen, både broder'n og jeg!

    Øivind tekster:
    Hei til alle som leser :) ville bare informere alle ny og gamle om at Flagstad ikke er totalt på tryne igjen... Bare 3lille sprekk siden nyttår, selv om det ikke er bra nok.. Veien til et nyktert liv går rett vei, men ikke lett(må bare være mere bestemt og holde tunga rett i kjeften.. Jeg og Nemi ønsker alle en fin torsdag videre

     


     

  • Publisert: 12.05.2016, 17:52
  • Kategori: Blogg
  • 2 kommentarer
  • Det sitter mellom øra...

  • Publisert: 10.05.2016, 19:31
  • Kategori: Blogg
  • Jeanette:
    Etter 8 dager på rocker'n (altså 8 døgn våken i strekk med jevnlig påfyll av amfetamin, valium, rivotril og hasj) har Øivind nå sovet i noen dager. Han må ta igjen tapte timer med søvn, som han sier. Jeg møtte ham på Kaffebar'n på Kolbotn i dag, for å høre hvordan han hadde det, samt å forsøke å få ham til å reflektere litt om hva som har skjedd i det siste. Og ikke minst: hva han tenker nå. 



    Øivind:
    Frem til i dag har jeg konsentrert meg om døgnrytme og søvnrytme, men det er ikke bare det som må fikses opp i. Det er også matrytme, hva jeg spiser, drikker og når. Å få inn middagsrutiner med variabel mat igjen er viktig. Og en ting jeg glemmer hver gang jeg rocker er hva jeg fylte opp dagene mine med for å ikke kjede meg så fælt. Men samtidig så kjeda jeg meg jo jævla mye også da jeg rocka.

    • Så hva skal du fylle dagene med? Kan du gå til NAV og be dem om å hjelpe deg å skaffe deg jobb?
    • Ja. Eller... Det NAV sier er at jeg må gå på jobbkurs.
    • Ja, men er ikke det er greit sted å starte da?
    • Samtidig er jobbkurs noe jeg ikke får med bikkja på.
    • OK, så eneste løsningen nå er altså å få deg en jobb hvor Nemi kan være med. Greit, vi får se hva vi kan få til etter hvert. Men du må stå på sjøl, broder'n.


     

  • Publisert: 10.05.2016, 19:31
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • Return of "En glad gutt"

  • Publisert: 08.05.2016, 08:44
  • Kategori: Hjemme hos
  • Jeanette:
    Melding tikket inn fra nytt nummer i går, og «En glad gutt» var tilbake igjen. Veldig glad for at han klarte å dra i brekket på rockerunden sin og jeg ringte han opp med en gang:

    • Det er godt å høre fra deg!
    • Ja, sorry sorry ass... Jeg har gått ut av tellinga på dagene. Vært våken siden forrige fredag og rocka. Sov bare 2-3 timer natt til torsdag, dagen vi skulle grille.
    • Hva er det du har tatt i dag, siden du er så sløv i stemmen? Er bare nysgjerrig.
    • Har bare røyka litt bønner for å bli sløv. Det er så stort manko på energi i kroppen.
    • Det er jo ikke så rart etter at du har vært våken i mange døgn.
    • Ja, trur du jeg har gått i mange timer, eller? Jeg skjønner godt at folk kan rocke seg ihjæl.
    • Hva mener du?
    • Det er mange som dør med en gang de har kommet ut av behandling og vært nyktre en stund, ikke nødvendigvis bare på grunn av heroin. Men også amfetamin. Jeg har rocka så sinnssykt mye før og hatt en pause fra «trimmen» nå såpass lenge. Mens jeg har vært nykter har kroppen rekki å hvile. Jeg kjenner meg ikke sliten engang etter 6 dager våken. Og det er farlig, for hjertet kan stoppe hvis jeg fortsetter rockinga. Kroppen blir jo sliten, selv om huet mitt ikke blir det. Det er et eller annet med psyken min. Mange andre hadde blitt gæærne eller gølva av å være våkne så lenge.
    • Bra du er i live da!!
    • Hå! Nå fikk jeg reflektert litt mens vi prata. Det var bra! Det er sånn man egentlig burde tenke hvis man har drivi på i mange år og tenker på hvorfor man skal slutte. Når suget kommer så bør man tenke: er det noe særlig lurt å gjøra dette igjen? Kroppen har blitt skada med det jeg har kjørt i meg før. Detta kan gå gæærnt. Så jeg velger å ikke fortsette nå.
    • Har du noen som helst sjanse til å bestemme deg for at du ikke skal dra mer pepper i dag eller i morra? Og holde det?
    • Ja, selvfølgelig.
    • Ja, men hva om noen kommer med deg til deg?
    • Ingen kommer hit.
    • Du må jo ut med Nemi, da kan du jo treffe noen.
    • Men jeg har ikke hengt med noen fra Kolbotn denna gangen.
    • Jeg har ingen garanti for at jeg får tak i deg i morra.
    • Joda, nå er jeg mye mer rolig i kroppen enn jeg var da jeg prata med deg sist, dagen før vi skulle grille.
    • Hva betyr «rolig i kroppen»?
    • At jeg har mindre lyst. Føler meg metta.
    • OK, bra du er tilbake nå. Ser om jeg får ringt senere i kveld, er veldig trøtt. Ellers ringer jeg i morgen.
    • Ja, vi snakkes, stor klem.


     

  • Publisert: 08.05.2016, 08:44
  • Kategori: Hjemme hos
  • 0 kommentarer
  • ..og der glapp han igjen....

  • Publisert: 05.05.2016, 18:12
  • Kategori: Blogg
  • Jeanette:
    Note to self: husk på å aldri ha forventninger til Øivind/broder'n/dophuet. Da slipper du å bli så sinna og skuffa... 

    Var så sikker på at vi var på riktig vei nå, selv om han har sprukket nettopp. Ble så overbevist om at han var seg sjøl igjen i går... Men fra i går kl 23 til i natt kl 4 har det skjedd noe. Jeg vet jo at han har mange unnskyldninger for å trekke pepper (amfetamin) opp i nesa; at han er glad, at det er torsdag, at han har vært flink så lenge - og denne gangen var det at han tydeligvis har hørt på techno/trance-musikk. Han har nemlig delt et innlegg fra Trance Classics kl 04 i natt, og etter det har det ikke vært mulig å få noe fornuftig kontakt igjen... 


     

  • Publisert: 05.05.2016, 18:12
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • Progresjon

  • Publisert: 04.05.2016, 22:14
  • Kategori: Blogg
  • Jeanette:

    I går var det ikke så lett å forstå hva broder'n indikerte på SMS. I dag er det forståelig, men telefonen forblir stille... Ny dag i morgen - satser på grilling med broder'n, pølser og lomper er handla inn 😃☀️ Øivind: Du veit at Viktor og jeg henger sammen med deg akkurat som du er 💛



     

  • Publisert: 04.05.2016, 22:14
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • Dophuet filmer seg sjøl: Hilsen fra tåkehavet

  • Publisert: 03.05.2016, 23:15
  • Kategori: Hjemme hos
  • Jeanette:
    GLADNYHET!

    Jeg har akkurat snakket med broderen :) Han fikk filma seg sjøl og i videoen kommer han med en utrolig viktig refleksjon. Det var litt vanskelig å skjønne helt hva han sa i telefonen akkurat nå, på vei ut av tåka, men jeg tydet følgende som han ville jeg skulle skrive i innlegget her:

    "Jeg veit jeg ser slækk ut, men jeg har bare røyka noen bønner i dag. Er trøtt på grunn av at jeg ikke har fått i meg noe oppkvikkende. Tenker forsåvidt å holde meg nykter videre nå. I stedet for å være våken en natt til så legger jeg meg til å sove. Har vært våken nesten siden fredag. Mutter'n kommer til å få infarkt. Sorry, sorry mutter'n - du veit jeg ikke rocker på grunn av deg. Jeg er ikke så interessert i å ruse meg at jeg gidder å dra til byen for å fikse pepper. Natta folkens. Glad i deg, tusen takk Jeanette."

    Kan'ke annet enn å være glad i denna karen - fine broren min som kjemper sånn. Står her og venter på deg, jeg, brutter'n. Glad i deg også!


     

  • Publisert: 03.05.2016, 23:15
  • Kategori: Hjemme hos
  • 0 kommentarer
  • Mayday

  • Publisert: 02.05.2016, 09:23
  • Kategori: Hjemme hos
  • Jeanette:
    Vi er mange som kjenner til den type usikkerhet som følger med at noen vi er glade i prøver å holde seg unna rus. Vi vil så gjerne hjelpe, står med hjertet i hånda og håpet som ledestjerne. Og så er det dessverre ikke vårt valg when the going gets tough... 

    Ettersom jeg skulle på jobbreise fra torsdag til sent søndag kveld skulle Line publisere blogginnlegg med Øivind nå på lørdag. Slik ble det ikke. Da jeg pratet med ham på torsdag og fredag snakket han mye om det å holde seg nykter. At han jobbet med seg selv og ville klare det. Jeg skjønte at han sleit, men jeg hadde jo ikke mulighet til å dra ut til ham og være hos ham. Nå er han ikke å få tak i. Både Line, mamma, Viktor og jeg har prøvd å ringe, sende SMS og beskjed via Messenger. Null respons over for lang tid....  Siste melding fra ham fikk jeg torsdag kveld: "Saken er biff, jeg skal og klarer å holde meg nykter ;-) jeg og Nemi ønsker deg en kjempe fin kveld".

    NB - dette er intet rop om hjelp for å starte leteaksjon. Erfaring tilsier jo at han kommer til å dukke opp igjen. Skamfull og forbanna på seg sjøl. 


     

  • Publisert: 02.05.2016, 09:23
  • Kategori: Hjemme hos
  • 3 kommentarer
  • hits