En glad gutt og søstra til dophuet

Øivind Flagstad har vært på rocker'n i over 20 år og har Master i all mulig rus. Den streite søsteren Jeanette finner igjen den omsorgsfulle broren sin når han nyktrer seg. Klarer han å finne veien til det han nå ønsker seg mest: et vanlig liv?

"Det kommer aldri til å skje i vår familie"

  • Publisert: 21.02.2017, 20:33
  • Kategori: Blogg
  • "Det kommer aldri til å skje i vår familie." Tenker og håper vi. Hvem av de som utforsker rusmidler vet om de er predisponert for avhengighet? Ingen planlegger at det skal ta overhånd og snu opp-ned på familien. Det kan skje hvilken familie som helst. I kveld kan dere se Petter Uteligger dokumentere "De pårørende" kl 21:45. Respekt til alle som står i kampen. 


     

  • Publisert: 21.02.2017, 20:33
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • Cannabis: tegn, symptomer og urinprøver

  • Publisert: 26.11.2016, 16:22
  • Kategori: Blogg
  • Søstra skriver:
    I løpet av prosjektet har jeg som søster blitt kontaktet av mange. Noen vet de har ungdom i familien som røyker hasj, andre er redde for at de har det. Usikkerheten, sorgen og fortvilelsen som rår i en slik situasjon er ikke lett å håndtere. Frykten for hva det kan føre til og den reelle påvirkningen i familien kan være stor. Den Glade Gutten startet med å drikke alkohol, men ble raskt avhengig av hasj da han først prøvde det. Er stolt av at han her deler sine opplevelser for å gi innsikt. Dette er også viktig i prosjektet: å kunne hjelpe andre. Hvordan kan man merke at noen har røyka og hva kan man gjøre? Hvor kan man henvende seg? Hvem kan hjelpe? Hvem kan gi råd?

    Veldig bra, Øivind!

    Flere ganger i uka går Den Glade Gutten tur med Anne Kristin. Hun er en i teamet som følger ham opp. Hun kjenner ham veldig godt, og samtalene de har er viktige i Øivinds prosess mot et vanlig liv. Tusen takk, Anne Kristin!


     

  • Publisert: 26.11.2016, 16:22
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • "Vi vil bare være i fred med rusmidlene våre" - Jan Schøyen, daglig leder, Veien ut

  • Publisert: 22.11.2016, 18:06
  • Kategori: Blogg
  • Jan Schøyen (daglig leder for Veien Ut) er en mann med mye erfaring om rusavhengighet. Sin egen, andre rundt og nå med de han er med og behandler. Les hans artikkel i Aftenposten:

    http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Omgivelsene-mine-skjonte-i-alle-ar-at-jeg-trengte-behandling-Ingenting-kunne-vart-fjernere-for-meg--Jan-Schoyen-608979b.html

    "Syr puter under armene våre

    Vi rusavhengige skyr ingenting for å få tilfredsstilt russuget vårt. Vi manipulerer, vi truer og stjeler.

    En aktiv rusavhengig vil alltid skylde på andre. Vi ser oss som et offer for samfunnet, oppvekst, diagnoser, ruskonsulenten, kommunen, partneren, osv., osv.

    Alltid noe utenfor oss! Vi vil ikke gjøre jobben selv. Vi vil bare være i fred med rusmidlene våre."



     

     

  • Publisert: 22.11.2016, 18:06
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • 4 år siden Øivind hvisket i øret til pappa rett før hjertet hans sluttet å slå....

  • Publisert: 10.11.2016, 20:43
  • Kategori: Blogg
  • «Fatter'n nå skal jeg slutte med all dritten og ikke finne på noe mer faenskap». 

    Pappa var en fantastisk mann - for så mange. Han hadde styrke, mot og tro på at det gikk an å kjempe for alt man trodde på. Selv om det for andre virket umulig. 

    Og pappa trodde på Øivind. 

    Øivind har styrken til pappa i seg. Han er unik. Han viser at han klarer å forbli i sitt gamle miljø. Uten dop. Uten behandling - annen enn samtaler med alle de fine menneskene rundt ham. Folk som går forbi og hilser. Anne Kristin, Håkon, Roger og mamma som han snakker med nesten hver dag. 

    Pappa hadde håp. Han var fortvilet og sliten, men han ga aldri opp håpet. Det er ikke alle som klarer å stå i den situasjonen. Pappa håndterte det på sin måte. Det var ikke lett for ham. Ei heller for oss rundt. Ingen er supermann. Han gjorde så godt han kunne. I boka beskriver både Den Glade Gutten og søstra hvordan pappa levde som ufravikelig støtte og far for sin rusmisbrukersønn. Det hadde også sin pris. 

    Han ga alt han hadde. Tusen takk for alt du ga oss pappa, alt du lærte oss. All varme, all kjærlighet, trygghet, mot og gode samtaler. 

    I dag er det 4 år siden du døde på Ahus, i en seng med rent sengetøy, med sykepleiere og oss tre barna rundt deg. I dag sendes aller siste input over til forlaget. Øivinds drøm om å få ut livshistorien sin går snart i oppfyllelse. Her er minneordene om deg som ligger på sidene til Norsk Brukshundsports Forbund. Tusen takk, pappa. Du har vært en inspirasjon på veien! 

     



     

     

  • Publisert: 10.11.2016, 20:43
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • Veldig rart...

  • Publisert: 01.10.2016, 09:05
  • Kategori: Blogg
  • Vanligvis legger vi tidsmessig ut samme innlegg på Facebook-siden vår "Flaggis for livet", som vi legger ut her på bloggen. Men denne uka har det vært litt mye som har skjedd. Plutselig var artikkelen i bladet KK blitt nettartikkel som også ble vist på forsiden av Dagbladets nettside og på sol.no. Det har kommet utrolig mange hyggelige tilbakemeldinger - er helt overveldet og rørt. Tusen takk til alle! Og i tillegg har det for søstra vært bra hektisk på jobb. Og da kan sikkert hun kjenne litt på at "nå blir det ikke sånn som det skal", men livet er jo ikke perfekt - og det er bra. Ikke frike ut nå, Jeanette. Vi tåler litt rot i systemet :) Nå har Øivind snart fått på plass internett hjemme hos seg selv, og da kan han legge ut blogginnlegg selv også!!! Det blir FANTASTISK!! Da kan han ta fullt ansvar for YouTube, Facebook og blogg - og DA snakker vi en viktig milepæl. Gleder meg til det, broder'n! Du imponerer igjen. Et skritt av gangen, som du alltid har sagt. Veldig bra!

    Her er link til KK-artikkelen på nett:

    http://www.kk.no/livet/jeg-mistet-h%C3%A5pet-om-han-kunne-og-ville-ta-grep-om-livet-sitt-40717

     



     

  • Publisert: 01.10.2016, 09:05
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • Løpet kjørt

  • Publisert: 28.09.2016, 20:00
  • Kategori: Blogg
  • Å bli "ferska" er krise... Den Glade Gutten ble såklart det, flere ganger.. Hvordan og med hvilke følger? 

     


     

  • Publisert: 28.09.2016, 20:00
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • 2016.09.10_Opp bakkene

  • Publisert: 10.09.2016, 23:26
  • Kategori: Blogg
  • Unnskyld Øivind, hvis jeg setter for høyt tempo og har for høye forveninger... Fortsatt... Jeg sier ikke at du har rusa deg, men jeg tror ikke du har snakket sant i dag.


     

  • Publisert: 10.09.2016, 23:26
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • Ikke så god kompis...

  • Publisert: 09.09.2016, 22:37
  • Kategori: Blogg
  • God kveld alle sammen😃her om dagen fikk helt drøye tilbud av en skikkelig drøy person... Flere ganger har hat idioten mast om at han kan komme å spandere masse amfetamin på meg.for å unskylde oppførselen hans sier:unskyld at jeg tilbyr dette for jeg vet du prøver bli nykter , men har du lyst på noe av det beste kvalitet jeg har fått fixa på lenge ..det Værste er at slik har drivd på siden 2013.noe som har noen få han til å slutte å tilby meg narkotika?



     

  • Publisert: 09.09.2016, 22:37
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • Å føle at døra er i ferd med å stenges...

  • Publisert: 11.08.2016, 21:27
  • Kategori: Blogg
  • Søstra blei skikkelig redd i helgen da Øivind ikke ringte da han lovet eller svarte på telefon eller meldinger i løpet av 16 timer. Akkurat slik som skjedde helgen i forveien også. Redd gikk over i forbanna da Øivind på ingen måte viste forståelse. Tvert imot - han gikk til angrep og skrev relativt lite hyggelige ting om søstra si. Da fikk søstra nok - og tok behørig avstand. Hun har grenser hun også. Plutselig måtte Øivind klare seg alene.

    Nå har han kjent på noen tanker om det som skjedde... Alle kan gjøre feil - vi gjør feil hele tiden. Det som er viktig, er å lære av feilene sine, finne ut hvordan man kan gjøre ting bedre neste gang. Og når man innser at man har oppført seg dumt, unnskylder seg og lærer, da kan motparten lettere tilgi. 

    Jeanette:
    Bra gjort, Øivind - og bra at du fortsatt er nykter. Du fortalte meg nettopp at denne dagen er et kroneksempel på en dag du tidligere ville tydd til beroligende piller for å tåle alle tankene og følelsene. KJEMPEBRA at du valgte å klare deg uten. La kroppen og hodet herje. For det går over. Og når vi snakker sammen blir ting bedre. 

    Stolt av deg. Og glad i deg. Tusen takk for pene ord. Det varmet virkelig i hjertet å høre det. 

    Hilsen søstra di

    Øivind:
    Alltid viktig å huske på for dem som har drevet med alt det tullet jeg har drivi med eller eventuelt annet faenskap.. Når familien ringer å maser så er det som oftest grunnet til at de er bekymret og redde.. Da er jo det eneste rette å gjøre er å ta kontakt å si at alt er ok. Unnskyld Jeanette. 

    Man lærer så lenge man lever. 


     

  • Publisert: 11.08.2016, 21:27
  • Kategori: Blogg
  • 3 kommentarer
  • Nettavisens artikkel - glemte å legge den ut her på bloggen!

  • Publisert: 07.08.2016, 10:13
  • Kategori: Blogg
  • Jeanette:
    Intervjuet vårt med Nettavisen Side2 ble publisert forrige fredag (29.07.), og da var det så mye som skjedde med TV2 God Sommer Norge osv. at jeg glemte å legge den ut her til dere som pleier å titte innom bloggen, og kanskje ikke er på Facebook og får med dere postene på "Flaggis for livet". NÅ tar jeg pause og så kan Øivind ta roret i prosjektet om han vil :)

    Artikkelen kan du lese her:
    Jeanettes bror er rusmisbruker: - I perioder har jeg helt glemt at jeg har en bror



    Ønsker alle våre lesere en fortsatt god sommer! 

  • Publisert: 07.08.2016, 10:13
  • Kategori: Blogg
  • 1 kommentarer
  • Søstra tar en pause

  • Publisert: 06.08.2016, 19:52
  • Kategori: Blogg
  • Nå er det på tide at søstra fokuserer på andre ting en periode. Den Glade Gutten Øivind kan fortsatt blogge og legge ut innlegg på Flaggis for livet på Facebook, men søstra tar seg altså en pause. Vil takke alle de som har hjulpet oss underveis i prosjektet - snille, omtenksomme mennesker som ønsker å bidra til å få denne viktige tematikken ut til folk!

    Tusen takk alle sammen!


     

  • Publisert: 06.08.2016, 19:52
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • Sinnasøster

  • Publisert: 01.08.2016, 20:27
  • Kategori: Blogg
  • Når Den Glade Gutten plutselig endrer mønster. Fra å være på telefonen til stadighet, svare umiddelbart eller ringe opp med en gang - til å ikke få ordentlig kontakt på flere dager... Et lite svar i går: "Hei. Ring meg opp igjen om litt, alt er bra." - og så ikke få tak i ham ved gjentatte forsøk i etterkant, eller dagen etter. Da blir søstra sinna!

    Redd, engstelig, fortvila. Får ikke sove. "Er det meg som er hysterisk?" De indre alarmklokkene ringer så det ljomer... 

    Grrrrrrrrrrrrrr!


     

  • Publisert: 01.08.2016, 20:27
  • Kategori: Blogg
  • 4 kommentarer
  • Den Glade Gutten overtar ansvaret

  • Publisert: 14.07.2016, 08:26
  • Kategori: Blogg
  • Det er flere grunner til at søstra har beholdt kontroll over publisering på YouTube, blogg og Facebook i dette prosjektet, men nå er tiden inne... Øivind tar over ansvaret og Jeanette tar ferie. Blir spennende å se hva Den Glade Gutten gjør når han overtar styringa. 


     

  • Publisert: 14.07.2016, 08:26
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • Førpremiere spesielt for våre bloggfans!

  • Publisert: 17.06.2016, 22:47
  • Kategori: Blogg
  • Jeanette:
    Kjære dere som titter innom bloggen vår uoppfordret: i dag er en ekstra god dag!

    Dere får nå lov til å kikke på førpremiere på filmen "Prosjekt Glad Gutt" - før vi publiserer linken på "Flaggis for livet" på Facebook søndag kl. 09:00. 

    Vil takke Sondre Hemstad (regi), Pernille Merethe Christoffersen (lyd & farge) og Christoffer Andreassen (foto & klipp) for at de spurte om å få følge Øivind i 9 dager. De har gjort en fantastisk jobb med å kutte ned til 11 minutters film. 

    Øivind sa i dag at han forsåvidt ikke har noen følelser når han ser denne filmen. Jeg sitter og griner. Vi er forskjellige, men det vet vi jo godt allerede. Det var jo slik hele historien startet og har forløpt... 


     

  • Publisert: 17.06.2016, 22:47
  • Kategori: Blogg
  • 1 kommentarer
  • Razzia i klasserommet

  • Publisert: 14.06.2016, 12:38
  • Kategori: Blogg
  • TV2 God Morgen Norge frontet i dag en viktig sak: 

    NARKOTIKA I SKOLEN. Norske elever kommer ruset i klasserommet og selger narkotika i skolegården. Politiet og lærere ser en brutal utvikling blant norsk ungdom. Nå ønsker politiet tillatelse til å bruke narkotikahunder på skolene. Bør de få lov til det? Hvilke metoder mener du de bør bruke for å få bukt med problemet?

    Den gang Den Glade Gutten var Dophue som gikk på videregående, opplevde han akkurat dette. I boka beskriver han det slik:


     

    Razzia i klasserommet

    Husker en 17. mai at Loke og Flaggis, ikledd dress, slips og sløyfe, ikke orka å gå i toget. I stedet drakk vi en whisky, smatt inn i skauen og la turen langs stiene. Bra vær. Vi heiv innpå litt ecstasy og LSD og svevde over mose og blåbærlyng. Folk begynte å ramle ned fra trærne. Da Loke mente han så flygende fitter og jeg oppdaga maur så store som kaniner, skjønte vi at kjemikaliene virka. 

    − Vi må jo fange fittene, sa Loke og virra rundt. De viste seg å være mosedotter som hang fra greinene på gamle grantrær. 

    Jeg gjorde ikke lekser, selv om mutter'n maste. I stedet solgte jeg narkotika til folk fra Greverud, Kolbotn og Tårnåsen. I gangveiene mellom eneboligene møtte jeg kundene, aldri to ganger på det samme stedet. Politi stakk sjelden ut av bilene, bak rattet med intercomen på øret likte de seg bedre, så jeg trava rundt på smale gangveier og holdt meg i skauen og innerst i blindveier der onkel ikke kunne kjøre. Hadde fluktruter i flere retninger.

    Etter at unge Øivind Flagstad begynte på Oppegård vgs., kom politiet på besøk hver torsdag. Jeg fikk aldri beskjed med hjem, kanskje mottok de foresatte et rundskriv om rusmisbruk, ikke veit jeg. Det var den katastrofale karakterboka mi som førte til foreldremøte. Mine stilte opp.

    − Øivind kan hvis han vil, sa læreren.

    Men jeg var mer interessert i den virkelige verden, den utafor vinduet.

    Etter halve tida på idrettslinja orka jeg ikke mer, huet kokte. Jeg bytta til Vestby vgs. Flere av kompisene mine gikk der, de fortalte om bønnerøyking i friminuttene. Selv om søknadsfristen var utløpt, greide jeg å ordne med opptak til byggfaglinja. Nå var det opp klokka 06.00 hver morgen og ta toget til skolen. Timene gikk i snekring, stillaser og grunnmur. Jeg røyka jevnt og trutt, og da mener jeg ikke nikotin. Husker vi hadde oppmåling, sånn med kikkert på gult stativ.

    − Grunnen til at du ikke ser ordentlig, Flagstad, er alle disse reva dine, sa læreren vår og lo. Han lignet et egg i trynet og det så ut som om tenna var kasta inn i gapet på ham. Ordentlig gromkar.

    På Vestby bygde jeg dokkehus, murte peis og satte opp grunnmur til en dobbelgarasje. I tillegg trakk jeg pepper og festa så mye at jeg ikke hadde noe på skolen å gjøre, visste jeg kom til å stryke i alle fag. En gang, jeg hadde vært på rocker'n i tre sammenhengende dager, våkna jeg i senga, kjente meg i toppform. Måtte på skolen, dro til stasjonen, hadde med et gram pepper, satte meg godt til rette på toget, ingen ved siden av meg. På Ås tok jeg fram CD−coveret og hakka opp et halvt gram pepper i to striper, trakk en liner med en gang, den andre dro jeg rett før jeg gikk av. Fikk harehjerte, hoppa av på Vestby, ti minutter travetur, svetta som juling, alle visste hva jeg dreiv med. Det ringte inn etter halv ti-friminuttet. Av en eller annen grunn, instinkt kanskje, gikk jeg på dass og pakka det halve grammet med amfetamin jeg fortsatt hadde godt inn i dopapir så det blei til en liten avlang pakke på størrelse med en kvart fyrstikk. Labba inn i klasserommet, satte meg. Da det var fem minutter igjen av timen, kikka læreren ut av vinduet.

    − Ingen slipper ut, sa han.

    Vi lurte på hvorfor.

    − Razzia.

    Blodpumpa fikk brått noe å jobbe med. Læreren hadde fått beskjed, på kort varsel, om at noe ville skje. På pulten foran meg lå matpakka og en halvliterflaske med Solo, i lomma dop nok til å skaffe meg solid mye bråk. Å bli tatt var totalt uaktuelt. Jeg fomla fram pepper'n, pakka forsiktig opp matpakka og tok en bit av skiva og svelga den sammen med pepper'n. Etterpå helte jeg ned en god slurk av Soloen og kikka meg rundt, ingen så noe.

    Magesekken starta å rumle.

    Der, på tredje rad, ytterst på stolen, satt unge Flagstad og venta på at de blåkledde skulle komme trampende. Under T-skjorta banka hjertet, det holdt på å hoppe ut. Inn tøyt fire politifolk og en golden retriever. Bikkja blei ført ned mellom alle pultene, jeg kjente det stinka nybakt peppersvette av hele meg. Øya var blanke og digre som klinkekuler. Dyret snuste i matpakka mi. Jeg satt og smilte uskyldig, titta på politifolka borte ved tavla, den største og sinteste onkelen stirra på meg. Hjertet hamra villere og villere, jeg hadde aldri blitt bøsta før. Å bli hanka inn på skolen, midt i timen, var ikke særlig stas. Merka at det begynte å dirre i kroppen, pepper'n slo inn. Svetten sto ut av panna og rant ned i skoa, jeg holdt pusten. Narkobikkja var ferdig, den fant ingenting og tassa videre. Politifolka var sure.

    Vi fikk ta friminutt.

    Etter at jeg svelga et halvt gram pepper, gikk jeg våken i fire-fem dager. Godt jeg ikke slukte mer, du kan dø av overdose hvis du får i deg 4 gram, litt avhengig av hvor herda du er og hvor rein pepper'n er. Min regel er at man ikke bør snorte mer enn 1 ½ gram om dagen.

    Jeg blei megagira på all pepper'n som suste rundt i tarmene og strena bort til hovedbygget, løp som en villmann gjennom gangene, der fant jeg Cynthia, stilig dame, typen hennes solgte pepper. Vi ble daglig fotfulgt av inspektørene.   

    − Vi hadde razzia, dere også?

    Hun nikka.

    − Åssen gikk det.

    Jenta flirte lurt. − Ah, jeg måtte hive en Princepakke med greier ut av vinduet. 

    Vi manna oss opp, vandra rundt skolen, titta i buskene, lette, men fant ikke godsakene. Jeg blei smånervøs, kanskje de kobla henne og meg? Hva om de ringte fatter'n? Kanskje kasta de meg ut av skolen? Jeg var livredd for å bli tatt, foreldra mine kom til å fly på veggen, du måtte ha hørselsvern. Snekkerlinja på Vestby var berykta for narko. Razzia med hunder og blå uniformer blei vanlig. Rektor fikk kappa ned skauen, tynna ut, for at vi freakera ikke skulle få sitte i fred. Til liten nytte. Som å be oss slutte å se etter jenter og spille noe annet enn Iron Maiden. Mutter'n og fatter'n konstaterte at jeg sto opp og dro på byggfag, men ante ikke at Øivind var på full fart inn i tåkeheimen, der folk gikk seg vill og ratt blei der. 

    Læreren ordna et møte med fatter'n der han tilbød å la meg stå i de grunnleggende fagene. Han håpa vel at jeg skulle komme meg videre, jeg fortjente det ikke, hadde jo ikke vært i timene hans. Satt i stedet på dass og snorta pepper. Eller vandra oppe i skauen og røyka bønner, deretter rusla jeg ned i kantina og kjøpte mat, favoritten var ostefrøbrød med skinke. Den måtte være varm, rett fra mikroen. På Vestby fullførte jeg det første året, men hadde så innmari mange fag å ta opp igjen, alt var bare rot, feltet hadde løpt fra meg, jeg kunne bare glemme skolen.

    − Ta deg sammen, Øivind, sa fatter'n.

    Jeg fiksa ikke å «ta meg sammen». Jeg visste det ikke da, men veit det nå: Typisk for sånne som meg, er at vi får forventningsangst. Selv om vi vil, får vi det ikke til.

    Jeg blei dritt lei skole og teori, slutta på byggfag. Hadde ikke begynt å vanke på by'n ennå, festa for det meste på Kolbotn og med freakere som mutter'n og fatter'n ikke likte. Kompisene mine dopa seg og satt på rommet og spilte Playstation. Jeg greide ikke å sitte på ræva, etter ti minutter måtte jeg ut. Gikk og gikk. Sommer som vinter. Allerede i juni gikk joggeskoa opp i liminga. Fikk nye. Kantene sprakk etter noen uker, såla falt nesten av, skoa måtte jeg hive i august. De neste holdt til kulda kom, da var hæla tråkka ned til det bare var den harde plasten igjen, dritvondt å gå på.

    Jeg skulle ingen steder, bare gikk. En helg gikk jeg fra Magnus på Alnabru ned Trondheimsveien via Manglerud til Hauketo, der var det et nachspiel, de slapp meg inn.

    Folka satt bare på ræva, jeg blei rastløs og vandra hjem til Kolbotn. Eller jeg gikk Kolbotn − Vevelstad. Eller Kolbotn − Toppåsen og tilbake. For det meste på måfå. Uansett vær, midt på vinteren, med genseren som maske over den frosne nesa eller på de varmeste sommerdager. Mens jeg trava, pønska jeg på hva jeg skulle si til foreldra mine som satt i stua og stirra på vegguret. De ante ikke forskjell på pepper og bønner, men skjønte at noe foregikk. Men hva? Straks jeg vrei om håndtaket på ytterdøra, var de der.

    - Hvor har du vært?
    - Hos Willy.
    - Hva gjorde dere?
    - Spilte Playstation.

    De stirra på meg med mistenksomme blikk, jeg bevarte maska. Hvor lenge kunne jeg lure dem?

  • Publisert: 14.06.2016, 12:38
  • Kategori: Blogg
  • 1 kommentarer
  • Innslagene på TV2 God Morgen Norge - sees her!

  • Publisert: 05.06.2016, 10:12
  • Kategori: Blogg
  • Var du en av de som ikke fikk sett innslagene til "En Glad Gutt og søstra til dophuet" på TV2? Her er linker som gir tilgang til innslagene på TV 2 Sumo. Man trenger dog verken Sumo-abonnement eller å betale for å se innslagene, så bare klikk i vei :)

    Intervju i sofaen med Vår:
    http://sumo.tv2.no/programmer/blogger-om-veien-ut-av-rusen-1047962.html

    Øivind lager buketter med Finn: 
    http://sumo.tv2.no/programmer/finn-schjoell-og-oeivind-flagstad-lager-sommerbuketter-1047963.html

    Vi vil igjen takke alle de fantastisk hyggelige menneskene vi har hatt kontakt med i TV2 God Morgen Norge (reporter, sminke, resepsjon, studiomottakelse, kamerafolk og programledere). De gjorde dette til en utrolig hyggelig og fin opplevelse. God stemning og utrolig positive folk!







     

  • Publisert: 05.06.2016, 10:12
  • Kategori: Blogg
  • 2 kommentarer
  • Utkast til tekst på baksiden av boka vår: "En glad gutt og søstra til dophuet"

  • Publisert: 05.06.2016, 00:38
  • Kategori: Blogg
  • Øivind og jeg har jobbet med boka vår siden jul. Foreløpig tittel er "En glad gutt og søstra til dophuet". Her er utkast til tekst på baksiden av boka:

    "Ut fra en helt vanlig familie på fire, bosatt i tomannsbolig et sted like utenfor Oslo, spant det det en snurrebass i vill fart, rundt og rundt. Lot seg ikke stoppe. Den nysgjerrige Øivind kjedet seg på kretslagssamling med John Carew og de andre gutta, og oppsøkte heller all mulig rus han kunne komme over. Fra annen etasje i barndomshjemmet styrte han dopsjappa si, mens faren gjorde sitt beste for å holde ham unna avgrunnen.

    Storesøsteren Jeanette ville ikke ta et trekk av en vanlig røyk engang, og synes hasj og dop var for tapere med dårlig dømmekraft. Lykkepillene i hennes liv var skolen, trening, jobb og helgefesting med venner. En helt vanlig jente med bulimi og selvpåført karakterjag som jaktet på den trygge familien.

    Når faren dør møtes søsknenes verdener igjen etter 20 år med minimal kontakt. Er blod tykkere enn vann? Kan den glade gutten klare å stoppe spinninga?"





     

  • Publisert: 05.06.2016, 00:38
  • Kategori: Blogg
  • 2 kommentarer
  • Den Takknemlige Gutten

  • Publisert: 04.06.2016, 20:54
  • Kategori: Blogg
  • Øivind tekster:
    det er fullt mulig å finne tilbake til det gode gamle nyktre livet hvis man virkelig vil... Fikk en tilbake melding av en alle tiders gammel venn istad, han så at hvis flaggis klarer å nyktre seg da må bare andre slutte å syte over at de liksom ikke klarer det.. Jeg må jeg kreditt til han også for han har festa sykt mye og har  vært nykter i 2år"JIPPI KOMPIS DU VET DET ER DEG JEG MENER HVIS DU LESER DETTE "😘

    En ekstra stor takk og klem til Finn Schjøll som gå meg en alle tider tv opplevelse igår og gleder meg til å besøke han med Jeanette, Marius og Nemi. 

    Her er bilde av bukettene Jeanette fikk av Øivind og Finn:



     

  • Publisert: 04.06.2016, 20:54
  • Kategori: Blogg
  • 3 kommentarer
  • "Flaggis for livet" på TV2 God Morgen Norge fredag 3. juni 2016

  • Publisert: 04.06.2016, 20:51
  • Kategori: Blogg
  • Jeanette:
    En ting er helt sikker: alle de utrolig hyggelige menneskene som jobber i God Morgen Norge på TV2 gjør virkelig at gjestene får en herlig start på dagen 😃 Vår Staude og Peter Bubresko er varme og omtenksomme personer og Finn Schjøll er en fantastisk herlig mann som virkelig ser de gode egenskapene i mennesket. Han står for sine ord, og Øivind, Nemi og jeg ble etter sending bedt til Nøtterøy på lunsj i huset hans, og avtale er lagt inn i kalenderen ☀️🌺





     

  • Publisert: 04.06.2016, 20:51
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • "Gledessammenbrudd"

  • Publisert: 02.06.2016, 16:29
  • Kategori: Blogg
  • Jeanette:
    Det ser ikke pent ut. Men vi har lovet å dokumentere oppturene og nedturene. Dette er definitivt en opptur - filmet tirsdag morgen rett etter at Jonny la ut på Facebook at Øivind var på jobb. Søstra er ekstremt overrasket, stolt og glad - selv om det gråtes og hikstes noe voldsomt her!


     

  • Publisert: 02.06.2016, 16:29
  • Kategori: Blogg
  • 3 kommentarer
  • Jeg har ønsket ham død...

  • Publisert: 28.05.2016, 09:39
  • Kategori: Blogg
  • Jeanette:
    Mange av oss lever med misbrukere i familien eller vennekretsen. Om det er dop, alkohol, piller, pengespill eller annet så har vi til felles at vi stadig opplever berg-og-dalbaner av følelser. Håp, svik, glede, sinne, skuffelse og bunnløs sorg. Oppturer og nedturer. Skal det aldri ta slutt? Når man har blitt skuffet nok ganger, og de negative følelsene har slått dønn ihjæl de positive over lang tid.... Da kan det være man tenker at man kunne ønske at personen rett og slett var død. Det er brutalt, jeg forstår det. Men jeg må skrive det som det er. Jeg får være ærlig - det er jo bunnlinja i prosjektet vårt. Jeg må si det høyt og stå for det: jeg har ønsket broderen død. Med alt vi har gjort for ham, mamma og jeg, visste vi at han måtte finne viljen til å slutte sjøl. Han måtte gjøre jobben sjøl. Endre hele fuckings livet. Han måtte finne sine egne hender og legge dem på rattet. 

    Nå er det 5 måneder siden jeg tilbød meg å hjelpe broder'n med å få livshistorien hans utgitt igjen. Etter å ha lest den første gang i 2012 "raste" 170 A4-sider gjennom fingrene og ut i pc'en. Det måtte ut - kjelen kokte totalt over! Jeg var illsint! Og vanvittig sjokkert over det livet han hadde levd, som jeg bare hadde ant konturene av. Kynismen, jævelskapen og hans bunnløse trang til å prøve alt mulig rart og slike sinnssvake mengder av dop. Imidlertid: et lite lysglimt av positivitet kunne jeg finne i det faktum at han aldri hadde vært på heroin-kjøret. Ikke knekk i knea, ikke hengt på gamle "Plata". Det var nå noe. 

    For mammas del måtte jeg sette i gang dette prosjektet. En siste sjanse. Vi har prøvd så mye, han har ramla utpå igjen. Mamma har gjort alt hun har kunnet. Middager, oppfølging, kjøpt klær og sko, skap til leiligheten hans, kjørt til Enebakk slik at han kunne få handle mat på pallesalg. Ordna og fiksa. Gode perioder. Håp og glede. Og plutselig var han borte. Igjen. Hun vet best av alle hva som skjer når han slutter å ta telefonen. For hun har vært der alle gangene i de over 20 årene det har skjedd. Jeg var syk mye av 2015 og måtte ligge på sofaen. Ventet på avklaring og operasjon, inn og ut av sykehuset. Ble sykmeldt, og hadde muligheten mens jeg likevel lå der. Jeg var tydelig overfor Dophuet: det var kun nå jeg ville ha muligheten, og det var opp til han å holde seg nykter slik at vi fikk gjort jobben. 

    Siden jul har det skjedd en stor endring. Fra å dra hele prosjektet selv, er det nå mulig å gi broder'n små oppgaver. Han må skrive dem opp - og vite hvor han har arkene med hva han har skrevet opp. Fra å være i uvisshet om han faktisk kom til å møte opp de gangene vi skulle jobbe, alltid ringe rett før jeg reiste hjemmefra for å forsikre meg om at han kom til å stille opp... Til nå å kunne avtale et møtetidspunkt tre dager frem i tid, og så er det han som ringer meg for å forsikre seg om at jeg rekker å møte ham i tide på avtalt dag. Jeg er tidsoptimist med så mange jern i ilden at jeg alltid kommer akkurat, eller med broderen - noen ganger litt for sent... Vi har funnet vår arbeidsmåte sammen. Han øker sine bidrag. Det er ganske utrolig. Men en sky henger alltid i horisonten. Den henger der av erfaring og gammel vane. Den heter skepsis. Den gjør at jeg står og vipper. Tillit og tilro vs. redsel for å få hjertet knust igjen. 

    "Lukk opp din hjertedør, og slipp solen inn...." 


     

  • Publisert: 28.05.2016, 09:39
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • Innholdsrike dager

  • Publisert: 25.05.2016, 23:14
  • Kategori: Blogg
  • Tiltakslysta på topp! Øivind var for maaaaange år siden på kretslagssamling med Christer George og John Carew, men droppa ut til fordel for narkisligaen. Klar for innsats i Oldboys nå!


     

  • Publisert: 25.05.2016, 23:14
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • Søstra blir gæær'n innimellom

  • Publisert: 24.05.2016, 15:24
  • Kategori: Blogg
  • Jeanette:
    Jeg vil så gjerne se broder'n gjøre fremskritt og ta grep som er nødvendig for å finne veien til et vanlig liv. Og innimellom holder jeg på å klikke fordi Øivinds liv begrenses av at Nemi ikke kan være alene. Jeg har hatt hund og kjæredyr selv - jeg kan forstå konturene av forholdet til Nemi og Øivind. Og selvsagt er det spesielt at de omtrent aldri har vært fra hverandre siden Nemi kom til Øivind da hun var valp. Det bærer Nemi stort preg av, og det er ikke noe å gjøre med nå. Det er bare frustrerende å for eksempel se muligheter om jobb flyte forbi akkurat her og nå, fordi Øivind må ha Nemi ved siden av seg hele tiden. Hun orker ikke å gå så langt, det er for varmt, det er for kaldt. Som jeg sa til broder'n i dag; noen ganger føler jeg Nemi blir en stor unnskyldning for deg for å slippe å ta deg en jobb. MEN - han bedyrer at han gleder seg til den dagen han kan jobbe. Og selvsagt vil det komme nye jobbmuligheter - det har vi såklart trua på!

    Og jeg kan ikke gjøre annet enn å endre meg sjæl, hvilket betyr å slå meg til ro med at progresjonen på noen ting i broder'ns liv må stå på pause. Jeg utfordrer ham til å finne løsninger på nåværende tidspunkt, men akkurat dette med Nemi finnes det ingen løsning på. 

    Vi får bare tåle noen temperaturtopper i samtalene våre, det må vi bare regne med. Det er jo såklart ganske vanlig mellom en bror og en søster. Veldig bra at vi faktisk klarer å ha så godt forhold som vi har, gitt at vi omtrent ikke har hatt interesse av kontakt med hverandre på over 20 år. Liten utblåsning i dag, men utbruddet har allerede stilnet og fred og harmoni er igjen tilbake. Fuglene synger. Og plantene til Den Glade Gutten vokser på verandaen hans :)


     

     

  • Publisert: 24.05.2016, 15:24
  • Kategori: Blogg
  • 3 kommentarer
  • Utkast til første kapittel i boka "En glad gutt og søstra til dophuet"

  • Publisert: 22.05.2016, 10:49
  • Kategori: Blogg


  • Bærebjelka brekker

    Onsdag kveld, 9. november 2011 ringte telefonen min.

    - Det er bror, sa jeg høyt mens jeg tok opp mobilen. Nå er det noe gæærnt.

    For hvis broderen ringte til meg var enten fatter'n sjuk eller noe annet alvorlig galt. Vi pleide ikke å ha kontakt, annet enn på julaften.

    - Hei, sa Øivind.

    - Hei, sa jeg. Er det skjedd noe?

    - Vil bare si ifra at pappa er på sjukehuset. Dem gjør'n klar for operasjon. Han har visst tarmslyng. Han har blødd fra ræva i en uke. Sitti på håndklær i sofa'n. Spydd i bøtte hele tida. Dro til fastlegen i dag, og ble sendt rett på Aker Universitetssykehus. Har snakka med de på sjukehuset. De veit ikke åssen det går på grunn av pappas form. De skal ringe meg når'n er ferdig operert.

    - OK, takk for beskjed, sa jeg.

    Både broderen og jeg sovnet godt den kvelden. Pappa hadde vært døden nær så mange ganger at vi nesten var vant til det. Det falt meg ikke inn at pappa skulle dø. Han hadde jo overlevd på tross av hasteinnleggelser og intensivavdelingsplass på sykehus flere ganger.

    Sønnen min, Marius, hadde vært hjemme fra barnehagen på grunn av hoste og feber et par dager allerede, og var fortsatt dårlig torsdag morgen. Jeg ble hjemme med ham. Klokken 9.30 ringte telefonen. Det var broderen.

    - Hei igjen, sa han. Alt vel. Jeg fikk snakka med sjukepleier på sjukehuset i natt og hun sa at han var stabil.

    - OK, den er grei, sa jeg. Skal vi snakkes senere om å dra på besøk da? Jeg kan jo hente deg så vi får tatt en tur i ettermiddag.

    - Den er god, sa bror.

    Så la vi på.

    En halvtime senere ringte telefonen igjen. Det var Line, halvsøsteren vår på pappas side. Hun hadde kvelden før ringt meg og fortalt at hun på eget initiativ hadde ringt Ahus. Fortalt dem at broderen var narkoman, og at det var veldig fint om de ville skrive ned hennes telefonnummer slik at hun kunne bli orientert om pappas tilstand. De noterte og ville holde henne informert. Jeg synes det var fint. Synes det var helt greit å ikke være primærkontakt for dette. Line kunne godt ha den rollen. Den hadde hun også hatt før da pappa var på sykehus. Line ordnet opp.

    - Jeanette, det er Line. Vi må på sykehuset. Pappa holder på å dø.

    - Hæ? sa jeg. Skjønte ingenting. Det kunne ikke stemme. Måtte være falsk alarm igjen. Pappa hadde jo overlevd så mange ganger før.

    - Men Øivind ringte meg nettopp og sa at alt var OK.

    - Ja, de sa til meg at de hadde forsøkt å ringe ham nå. Ingen tok telefonen, og så ringte de til meg. Vi må dra til Ahus så snart som mulig.

    - OK, sa jeg, halvveis i sjokk. Jeg må muligens ta med Marius. Jeg må ringe samboeren og høre om han kan komme hjem fra jobb.

    - OK, vi ringes, sa Line.

    Jeg måtte puste. Rolig. Nå skjer det, Jeanette. Det er nå det skjer. Du må til Ahus. Så fort som mulig. Ringte samboeren. Selv om det ikke var første telefonen han fikk i sitt liv fra meg med "Jeg må på sykehuset. Pappa holder på å dø.", så tok han det på alvor. Han pakket sammen på Fornebu og var hjemme i løpet av 20 minutter.

    Jeg kjørte som et svin oppover mot Ahus. Den blå Yaris Versoen fløy over slettene ved Alnabru og IKEA. Slang bilen inn i gjesteparkeringshuset. Småløp oppover mot den store bygningen, kjente det snørte seg sammen i brystet. Ville jeg rekke frem i tide? Pappa lå der inne i bygningen og holdt på å dø eller hadde allerede dødd. Som alltid, selv om verden ristet, prøvde jeg å forholde meg rolig.

    Gikk inn i den store kolossen av en bygning. Spurte i informasjonen hvor Kjell Flagstad lå. Postoperativ. Bort gangen, heisen opp. Mennesker myldret overalt. Tårene mine bare rant og rant. Jeg dreit i at folk så det. Kom ut av heisen og fikk se en sykepleier.

    - Jeg har fått beskjed om å komme så fort som mulig. Pappa holder på å dø.

    - Et lite øyeblikk, svarte hun. Jeg skal sjekke med en gang.

    Hun trakk personalkortet sitt i en kortleser og forsvant inn mellom to dører som lukket seg raskt bak henne. Korridoren jeg stod i var så naken. Det var ingen andre der. Jeg skalv.

    Dørene åpnet seg igjen og en annen sykepleier kom ut. Mørkt hår, vennlig smil og et varmt håndtrykk. Hun så mildt på meg og presenterte seg.

    - Pappaen din ligger her inne på postoperativ, sa hun. Han sover. Han ligger i respirator, hvilket betyr at han har mye slanger ned i halsen og er koblet til forskjellige apparater.

    - Mhmmm, sa jeg.

    - Det kan se litt voldsomt ut, sa hun.

    Hun vet ikke hva jeg har sett før, tenkte jeg.

    - Er du klar for å bli med inn, spurte hun mens hun så meg inn i øynene og la hånden på skulderen min.

    - Ja, svarte jeg.

    Vi gikk inn dørene til den hvite salen. Det var flere avlukker der. Flere pasienter var ferdig operert. De lå der og våknet. Det var rolig stemning. Langt fra alle skulle dø.

    Hun viste meg bort til et "rom" laget av forheng. Hun så på meg. Jeg var klar. Hun dro fra det ene forhenget og jeg så pappa liggende i sengen der inne.

    Og helt riktig. Jeg hadde sett han verre før. På intensivavdelingen på Aker med oksygenmaske foran munn og nese, festet til en slags hette på hodet. Den gangen lå han rallende og lagde lyder. Hele kroppen hans ristet. Øynene skiftet fra å være åpne og flakkende ville til plutselig å være lukket. Det var skremmende. Nå lå han bare fredelig. Som hun hadde forberedt meg på. Med slanger og et tykt rør ned i halsen. Overkroppen var bar. En sykehusdyne trukket opp til under armene. Merker etter lim fra plaster de sikkert hadde brukt til å feste elektroder på overkroppen hans med under operasjonen. Gule flekker på huden her og der. Han lå og gapte. Øynene var lukket. Det så ut som han sov.

    - Han får smertestillende og sovemedisin intravenøst, sa hun.

    - Mhmmm, sa jeg og tok opp den første pakken med lommetørklær. Jeg hadde rasket med meg flere pakker hjemmefra før jeg dro.

    - Vil du at jeg skal være her sammen med deg, så er jeg gjerne det, sa hun og la hånden på skulderen min.

    - Neida, jeg vil gjerne få litt tid sammen med ham alene, sa jeg.

    - OK, sa hun. Jeg er rett her ute hvis du trenger meg.

    Jeg strøk pappa over håret. Snille, gode, sterke pappa. Bærebjelken i livet mitt i så mange år. Det myke håret hans. Som han hver morgen vasket før han skulle på jobben hos IBM. Som han for en stund siden hadde tatt barbermaskinen og barbert 1,5 cm kort over hele hodet. Nå var det lenger. Han så litt gal ut med slik frisyre, synes nå jeg. Men det var mye som var litt "på skeive" når det gjaldt hvordan pappa tok, eller rettere sagt ikke tok, vare på seg selv de siste årene. Men han synes det var unødvendig å bruke penger på å gå til frisøren når han kunne gjøre dette selv. Genialt, gratis og praktisk.  

    Jeg strøk ham over kinnene.

    - Hei pappa. Det er Netten som er her.

    Lommetørklepakken var allerede halvtom. Visste inni meg at dette var den siste gangen jeg fikk tid med ham alene og kunne prate til ham før han døde.

    - Du har lurt døden så mange ganger du, pappa. Det er vanskelig å tro at det skal ende på noen annen måte denne gangen. Men det er kanskje din tid nå. Jeg er så utrolig glad for at du ringte meg på bursdagen min nettopp. At vi fikk snakke sammen. Jeg har vært så vanvittig heldig som fikk lov å ha akkurat deg som pappa. Faen at ting ble som de ble. Men vi har gjort så godt vi har kunnet, begge to. Og jeg vet hvorfor du gjorde som du gjorde. Du har alltid hjulpet den som trengte det mest. Du måtte hjelpe Øivind. Jeg er lei meg for at jeg måtte kutte kontakten med deg, men jeg klarte bare ikke mer. Jeg måtte gjøre det for min egen del. Jeg vet du ikke forstår fra ditt ståsted nå, men at du vil forstå når du kommer til himmelen. Jeg har alltid vært veldig glad i deg, pappa. Tusen takk for alt du har gjort for meg.

    Jeg strøk på ham. Klemte han med våte kinn.

    Tok opp telefonen og så 3 tapte anrop og flere meldinger fra Line:

    "Du kan parkere rett utenfor."

    "Pappa ligger på Postoperativ, ta heisen..."

    "Vi er nede ved inngangen. Venter på Øivind."

    De trodde altså at jeg ikke hadde kommet enda. La mobilen tilbake i veska og sa til pappa:

    - Jeg får gå ut og finne Line. Øivind er på vei.

    Og så gikk jeg ut i gangen og tok heisen ned. Møtte samboeren til Line, Chriss, på vei ned mot hovedinngangen. Rett etterpå så vi Øivind og Line, som kom inn den store svingdøra. Øivind var akkurat ferdig med en øl og kastet boksen i søpla. Hettegenseren skjulte den bare skallen hans. Markante sorte ringer rundt øynene og bleik hud. Jaja, tenkte jeg. Fortsatt på kjøret. Ga han en klem.

    Så tok vi heisen opp sammen. Vi ringte på døren inn til postoperativ. Fikk beskjed om at vi skulle bli kalt inn til samtale med legen som hadde operert pappa om natten.

    Vi ventet.

    Vi var stille.

    Vakthavende lege kom sammen med to sykepleiere. Vi satt rett overfor hverandre i et rom uten seng i. Tre mot tre. Legen og sykepleierne vendt mot Line, Øivind og meg. Legen pratet og pratet. Om hva de hadde funnet da de opererte pappa. Hvordan operasjonen hadde påvirket pappas indre organer. Magen hadde svulmet opp, og gjorde nå at organene inne i kroppen til pappa kollapset. At kroppen til pappa, slik den lå nå, ble pisket og pisket til å leve. At det å ligge i respirator for pappa ikke var bra og at kroppen hans var under stress. At han som lege måtte gjøre det som var best for pasienten. Og best for pappa var å skru ned pustehjelpen. Med andre ord: skru av respiratoren. Og hva konsekvensene kunne være av det. Men at hjertet til pappa var sterkt. Veldig sterkt. Pumpa gikk som bare det. Problemet var lungene, som fulle av kols ikke klarte å ha god nok gjennomstrømning for blodet. Lungene var i ferd med å kollapse. Samt organsvikt i lever og nyrer.

    Midt inne i strømmen av ord fra legen slo det ned i meg:

    - Herregud, kan du ikke bare si det? Kan du ikke bare si at han skal dø? At han kommer til å dø nå? At det ikke er mer å gjøre.

    Etter hvert som han pratet og pratet om hva konsekvensene av å slå av respiratoren kunne være så slo en annen tanke meg.

    - I all verden? Skal han overleve dette? Igjen? Som alle andre ganger på sykehus?

    Men heldigvis åpnet Øivind munnen og sa:

    - Er det sånn at jeg må gjøre med pappa som jeg måtte med bikkja mi for en måned siden? Øivind hadde nettopp måtte ta sin lille sorte hund, Trampe, til dyrlegen for å avslutte livet hennes fordi hun var syk. Legen rakk ikke å svare. Jeg la armen rundt han, så han inn i øynene og sa:

    - Du skal ikke avlive pappa, Øivind. Det er legen som forteller oss at de må skru av respiratoren, fordi pappas kropp sliter forferdelig slik han ligger nå. Så vil kroppen selv avslutte. Dette er ikke noe du må ta en avgjørelse på.

    Han så meg inn i øynene. Det var stille en liten stund, og så snudde han seg og så på legen igjen og spurte:

    - Beklager at jeg er dum ass, men betyr dette at vi aldri får høre stemmen hans igjen?

    - Det er nok dessverre riktig, svarte legen.

    Jeg la hodet i hendene og bøyde hele overkroppen ned mellom knærne og hulket høyt. Ville legge meg ned på gulvet og bare grine. La alt slippe. Det var helt surrealistisk. Og etter litt tenkte jeg: dette er jobben deres. Slike beskjeder gir de hele tiden. Dette har de sett mange, mange ganger før. Hvor mange ganger har de sett en rusmisbruker her inne sammen med sine to søstre? Som tydeligvis ikke har noe særlig nært forhold noen av dem.

    - Vi vil sørge for at dere får et enerom og at faren deres vil ligge der slik at dere kan være sammen med ham, sa legen. Dere kan gå ut og ta en pause imens.

    Vi tok heisen ned og gikk ut. Line og Øivind måtte røyke. Jeg trakk meg litt unna dem, ringte min nye sjef og fortalte at jeg var på sykehuset og at pappa kom til å dø. Hun svarte med en gang at jeg bare måtte ta den tiden jeg trengte og at hun var lei seg på våre vegne. En iskald vind blåste, snek seg gjennom jakka. Jeg frøs. Ristet. Øivind og Line stod og pratet om livshistorien til Øivind. Han ville skrive en bok om livet sitt og alt dopet han hadde dytta i seg. Jeg var mest stille. Klarte ikke å engasjere meg i samtalen. Synet ble slørete igjen da vi gikk tilbake gjennom korridoren, forbi kiosken og mot heisen. Registrerte at det var svært få andre på sykehuset i gangene der som gråt. Det er jo bra, tenkte jeg. Det er nå heldigvis mest positivt å være på sykehus, hvor man skal bli frisk. I de fleste tilfeller i alle fall.

    Vi fikk komme inn på rommet der pappa var blitt flyttet. Han lå fortsatt gapende, med alle slangene ned i munnen og halsen. Koblet til diverse monitorer. Det pep og suste. Hjertet til pappa slo og han pustet. Såpass var lett å se. Den snille sykepleieren med det mørke håret var der. Hun sa hun kom til å være hos oss hele tiden. En annen lege kom inn. Han hadde visst også vært med på operasjonen av pappa i natt. Han konstaterte egentlig bare at når man skrur av respiratoren i tilfeller med organsvikt så tar det veldig ofte kort tid før hjertet slutter å slå. Legen forsvant, og vi skjønte at vi hadde kort tid igjen.

    Vi "kastet" oss over pappa. Øivind strøk og klemte på pappa. Kysset han på kinnet, på halsen og på overkroppen. Jeg klarte bare ikke å være så tett inntil ham. Strøk ham bare på kinnet og la mitt eget kinn mot armen hans. Holdt ham i hånden. Vi pratet alle til han. Øivind strøk på pappa kontinuerlig. Ingen tvil om et utrolig sterkt far-og-sønn-bånd. Tallene på maskinen gikk nedover. 130 - 110 - 100 - 90 - 80 - 70 - 60. Med ett begynte Øivind å snakke om fiske og krabbeteiner, han bablet i vei inn i øret til pappa. Maskinen svarte. Pulsen til pappa gikk opp igjen! 90 - 100 - 120 - 130 - 140. Line og jeg så på hverandre, målløse. Jeg ristet på hodet, trodde ikke mine egne øyne.

    Sånn holdt det på en times tid, halvannen. Maskinen stabiliserte tallene og fortalte oss at pappa slett ikke var ferdig helt enda. Vi fikk hver vår tur til å hviske inn i øret hans. En etter en av oss fikk vi sagt alt vi hadde på hjertet. Fikk takket han for den fantastiske faren han hadde vært og sagt unnskyld for det vi hadde dårlig samvittighet for.

    Plutselig slo det meg:

    - Kanskje pappa blir liggende slik i flere døgn.

    Det ville ikke forundret noen av oss. Pappa var en stabeis. Siste gangen han lå på intensiven på Aker sykehus var han død to ganger. Han hørte de ropte på ham.

    - Kjell, Kjell Flagstad. Kjell - kom igjen nå!

    Legene og sykepleierne kjempet for å gjenopplive ham. Han fortalte om det etterpå. Lyset, tunnelen. En herlig varme. Et fint sted. Men han hørte de som ropte på han, og han valgte å komme tilbake. Begge gangene. Pappa var ikke religiøs. Langt derifra. Og da han fortalte om dette, fikk jeg frysninger. For han var den siste jeg ville tro skulle fortelle om en slik opplevelse. Det var ingen tvil om at opplevelsen var reell for ham.

    Brått kjente jeg meg uvel. Det slo meg at det var sult. Rett og slett. Jeg sa til de andre:

    - Er litt uggen jeg. Tror jeg er sulten faktisk. Stikker ned i kiosken og kjøper et eple eller noe. Noen som vil ha? Både Øivind, Line og Chriss takket ja, og jeg tok heisen ned.

    Ringte mamma. Fortalte at pappa nå var i ferd med å dø. Mamma trodde meg ikke med en gang. Hun, som vi, var altfor vant til at pappa alltid overlevde. Til tross for dårlige odds.

    Kjøpte 2 pakker med 2 epler i og tok de med meg inn i heisen. Da jeg kom inn i rommet igjen ga jeg epler til alle de andre, tok et selv, vasket det og tok to biter. Så skjønte både Øivind og jeg det samtidig. Tallene på monitoren gikk nedover. Og nedover. Jeg la fra meg eplet. Det var nå det skjedde. Pappa kom til å dø. Alle de andre gangene da Øivind snakket til pappa mens pulsen hans gikk nedover fikk pulsen plutselig oppsving igjen. Øivind begynte å snakke til pappa igjen. Hvisket inn i øret hans:

    - Jeg skal klare meg pappa. Jeg skal holde meg unna dop og kriminalitet. Jeg lover. Du kan slippe nå pappa. Farmor og farfar venter på deg der oppe. Du kan slippe nå.

    Denne gangen gikk ikke pulsen oppover. Jeg selv klamret meg til armen hans og sa med skjelvende stemme:

    - Jeg har jo alltid vært glad i deg, pappa. Uansett.

    Og så var det ferdig. En rett linje på monitoren. Sånn som på film. Brystet sluttet å bevege seg opp og ned. Det var helt rolig. Det var helt stille. Men det var på en måte ok. Det var pappas tid. Det var hans tid til å gå. Han var sliten. Han var trist. Han hadde vært trist i mange år, helt siden han og mamma skilte seg. Kroppen var ferdig. Det var meningen. Det var riktig tid nå.

    Men det var såklart vanvittig vondt. Jeg kjente med en gang etterpå sterkt at jeg ønsket å se pappa etter de hadde stelt han. Fjernet rørene ned i halsen og alle ledningene. Det jeg aller helst ønsket å oppnå med dette var å se pappa som så sliten han var blitt. Se at det livet han hadde valgt å leve hadde satt sine spor.

    Line, Øivind og Chriss ville dra hjem. Line spurte:

    - Er du sikker på at du vil se ham, Jeanette. Er du helt sikker? Noen angrer på det.

    Jeg kjente jeg ble irritert. Jeg var 38 år. Jeg klarte fint å vite selv hva jeg ville. Trengte ingen coach for å finne ut av det. Slapp å svare, for sykepleieren med det mørke håret sa bestemt:

    - Dersom du føler for å se faren din etter vi har stelt ham, så bør du gjøre det. For noen er det en viktig del av sorgprosessen.

    Jeg så på henne og takket henne med øynene. Line mente bare å være omsorgsfull, men jeg tenkte: Jeg er stor og sterk jente. Jeg vet hva som er best for meg.

    De andre tre dro. Line og Chriss skulle kjøre Øivind hjem og jeg skulle sitte og vente i venterommet en times tid, så ville jeg bli kalt inn. En annen dame satt også der. Pappa var død og jeg tillot meg å gråte fritt så stille som jeg kunne. Sendte tekstmelding til mine beste venninner om hva som hadde skjedd. Og ventet. Ringte samboeren.

    - Dette var veldig trist, Jeanette. Kondolerer. Men det har jo vært trist med Kjell siden jeg ble sammen med deg.

    Ja, det hadde vel dessverre det. Det var 9 år siden.

    Sykepleieren med det mørke håret kom og sa hadet. Hun var ferdig på vakt. Vi pratet litt, hun synes det var veldig lurt at jeg satt og ventet og at jeg ville se han.

    - Følte jeg det slik, var det viktig å gjøre det, sa hun. Hvis ingen hadde hentet meg før klokka 16 skulle jeg ringe på døren igjen. Da ville de være ferdige med stellet av den døde.

    16.03 ringte jeg på. 16.05 hentet en ny sykepleier meg. Hun var også rolig, mild og snill. De er litt av noen engler, de der. Hun så meg inn i øynene, sa hva hun het, og spurte om jeg var klar for å se pappa.

    - Ja, det er jeg, svarte jeg.

    Hun trykket ned dørklinken. Jeg synes hun var så treg at jeg forsiktig dyttet døren opp selv, og gikk inn. Så på pappa, og sa:

    - Ja, der er han ja.

    Jeg la fra meg jakken og gikk bort til sykesengen. Jeg ventet å se den slitne pappa jeg hadde sett de siste årene. Men den som lå der var pappa, som for 20 år siden, bare eldre i ansiktet. All blålig eller rødlig farge var borte. Han var glatt i huden, frisk og fin i fargen. Det var akkurat som om han smilte. Han så tilfreds ut. Jeg var helt overrasket. Av glede på en måte. Dette var noe helt annet enn jeg hadde forventet.

    Sykepleieren sa:

    - Jeg er her gjerne. Holder meg her på siden. Du må bare si ifra hva du vil. Også hvis du ønsker å ha tid med faren din alene.

    - Jeg vil gjerne ha tid med pappa alene, sa jeg. Og kunne ikke vente til hun var ute av døren.

    Den gled igjen med et smekk. Satte meg ned på knærne ved siden av sengen og begravde hodet i armene. Lot alle lydene som trengte å finne sin vei ut av strupen min slippe ut. Uten begrensning, uten hemninger. Hadde så inderlig lyst til å legge meg i fosterstilling på gulvet, men lot være.

    Reiste meg opp og gikk fra den ene siden av sengen til den andre og snakket med pappa. Endelig klemte jeg han. Ordentlig god klem på kinnet. Sa unnskyld til ham for at jeg ikke hadde klart det da han lå i respiratoren. Fikk sagt alt det siste. Om hvordan jeg skulle fikse opp. Være sterk. Ta ansvar og passe på. Sørge for at alt gikk bra for seg, som jeg alltid pleide. Og selvsagt gjøre det jeg kunne for at Øivind skulle få ny start. Jeg så ut av vinduet. Så mitt eget speilbilde i det. Klemte pappa igjen. Snakket med ham mer. Følte at han var der. Fikk en ro til slutt. Og den kraftigste hodepinen jeg noen gang har hatt.

    Idet jeg skulle ta med meg jakken min og gå, så jeg en pose og en pc-veske ligge under vasken. Sykepleieren stod ved døren.  

    - Er det pappas ting?

    - Jaaa, det er vel det.

    - Jaaaa, skal jeg ta de med meg da?

    - Ja, det er vel enklest det.

    Og så tok jeg med meg tingene som var nødvendige for å ta hånd om alt i forbindelse med pappas dødsbo. I posen og pc-veska lå lommebok, mobiltelefon og verdisaker. Inne i lommeboka fant jeg lapper med personlige koder, passord og tilganger. På mobilen hadde han lagret login til nettbank, mail og Facebook. Alt av info. Alt lå der.

    Og det var meningen, tror jeg. Det var meningen at jeg skulle ønske å bli igjen til pappa var stelt. Det var meningen at jeg skulle finne posen og pc-veska slik at jeg med en gang skulle ha tilgang til alt jeg kom til å trenge. Pappa hadde villet det slik. Han ville at jeg skulle fikse alt av papirer og ting. Han visste at jeg ville finne ut av hvordan dette skulle gjøres etter boka og etter loven. Og at jeg kom til å ta ekstra hensyn til Øivind. Selv om lillebroren min hadde laget kvalm i familien og skuffet meg utallige ganger. Pappa skrev i en epost til Line og meg litt tidligere på året:

    - Gud måtte straffe dere om dere ikke tar dere av Øivind når jeg dør.

    Men jeg ville jo gjort det uansett. Han var jo broren min. Jeg anså meg av oss tre i denne søskenflokken som den riktigste og mest kompetente til å styre papirjobben og arven. For her skulle ting gå riktig for seg.

    Line hadde vært inne og lagt inn et bilde på pappas facebook-side samme dag som han døde. Et bilde av tre kors på en kirkegård. Jeg logget meg inn på hans egen facebook-konto og la inn en hilsen på norsk og engelsk om at pappa var død. Det kom inn over 80 kommentarer på innlegget. Det var første gang jeg var på facebook, og kunne faktisk nå forstå hvorfor folk ble avhengige av dette. Logget meg inn stadig vekk inn igjen. Pappa hadde over 3000 facebook-venner fra hele verden. Han var en meget hundeinteressert mann. Med sterke meninger, og som hadde vært en mannsalder i hundemiljøet. Jeg forstod nå hvorfor pappa tilbrakte dag etter dag pålogget. Stor vennekrets i en virtuell verden kunne gjøre hjernen opptatt nok til å takle at man ikke lenger hadde kontakt med sine nærmeste i den virkelige verden.

    Tusen takk, pappa. Det var god læring for meg. Som selv kategoriserte meg som "80 år" og nektet å ha profil på facebook. Av mange grunner. Jaja, pappa, så skulle jeg logge meg på facebook for første gang også. Takket være deg.

    Jeg tok ansvaret og satte i gang alle formelle prosesser. Proklama og tingrett, sperring av bankkontier og medlemskap. Og lot facebook foreløpig være i fred etter to ukers forelskelse. Jeg hadde viktigere ting fore. Med full jobb og en gutt på 3 år var det ikke mye fritid å tappe av uansett.

    Pappa hadde dødd på best mulig måte. I en seng på Ahus med rent laken. Med leger og sykepleiere rundt seg. Alle prøvde å hjelpe han. Med alle midler. Det var ikke mulig. Kroppen var sliten. Den var ferdig. Det var hans tur.

    Øivind var overbevist om at pappa trodde det ville gå bra denne gangen også. Han sa nemlig ikke "hadet" på noen spesiell måte. Pappa hadde jo lurt døden så mange ganger tidligere. Han var nærmest uovervinnelig. Men så var det hans tid til å gå. Med sine 3 barn ved sin side, som alle hadde fått sagt det de trengte.

    Før han døde fikk han altså sovemedisin og smertestillende intravenøst. Han sov. Øivind hadde lenge sittet bøyd med hodet og munnen sin tett inntil øret til pappa og snakket om fremtiden. Idet han rettet overkroppen opp så både han, Line og jeg noe vi aldri hadde forventet. Det rant tårer fra pappas øyne. Selv om de var lukket. Trillet fra de ytre øyenkrokene og ned mot hvert sitt øre. Og han rynket på øyebrynene. Selv om han sov. Han hørte oss. Alt vi trengte å si til han.

    Og så dro han.

    Jeg tenkte:

    "Ha det fint der oppe, pappa. Hils farmor, farfar og alle hundene du har hatt. Vi sees igjen. Jeg skal gjøre det jeg kan for Øivind, og samtidig passe på meg selv. Jeg må gjøre begge deler."

  • Publisert: 22.05.2016, 10:49
  • Kategori: Blogg
  • 3 kommentarer
  • Alvor i fliret

  • Publisert: 19.05.2016, 20:36
  • Kategori: Blogg
  • Jeanette:
    Noe som har bekymret og irritert meg litt i løpet av prosjektet er at broder'n faktisk smiler og blir gira når han snakker om rusmidler. Prater han om hasj kan han begynne å se sløv ut i trynet, nevner han ordet "amfetamin" begynner han å glise og se gira ut. Jeg synes det er skummelt og ekkelt. I dag måtte vi snakke om dette. Øivind forklarer litt på filmen her. 

    Han bedyrer jo virkelig at han ikke ønsker at noen skal prøve dette i det hele tatt. Det livet han har levd har satt sine spor. Og tross alt sitter han i dag som 37-åring uten en egen familie, han har aldri faktisk hatt en streit dame eller vært i et ordentlig bra forhold, han har ikke fått barn og han har aldri hatt noe jobb. Har han egentlig noen gode, ekte venner? Dette er tingene i livet han nå savner. 


     

  • Publisert: 19.05.2016, 20:36
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • Gartner til tjeneste!

  • Publisert: 16.05.2016, 14:19
  • Kategori: Blogg
  • Er det noe Øivind kan, så er det planter. Han hadde egen marihuanaplantasje tidligere, som han nennsomt sørget for fikk både lys, vann, gjødsel og riktig temperatur. Den kompetansen kan jo være kjekk å ha i et nyktert liv også. Kanskje han kan bli ambulerende gartner i tjeneste på Kolbotn? 

    Vel å merke med lovlige planter!


     

  • Publisert: 16.05.2016, 14:19
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • Prosessen for å komme tilbake 110 prosent etter siste rockings

  • Publisert: 15.05.2016, 19:20
  • Kategori: Blogg
  • Jeanette: 
    Øivind har tidligere pleid å være på rocker'n i opp til flere uker. Da bruker han amfetamin eller metamfetamin som holder ham våken i mange døgn, og så sluker han beroligende piller og røyker hasj for å roe ned og sove. Litt av en kjemisk berg-og-dalbane, sett utenifra. I dag er det 8 dager siden Øivind "våknet" fra siste rocke-tåka... Denne gangen sier han at han ikke har røyka bønner (hasj/weed/tjall) etterpå. Hva har skjedd da?


     

  • Publisert: 15.05.2016, 19:20
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • Minor setback og ut på tur i morgen

  • Publisert: 12.05.2016, 17:52
  • Kategori: Blogg
  • Jeanette:
    Broder'n hadde i går fått tilbake den vanlige stemmen og den nyktre væremåten sin, og det var veldig hyggelig å se ham igjen. Raskt gled jeg inn i action-modus og tenkte at jeg måtte prøve å trekke i tråder. Han ramler jo utpå når han kjeder seg og når han tillater seg å spise piller eller drikke for mye alkohol. Han må jo i huleste få seg noe å gjøre, helst en jobb. Men han har Nemi som setter noen rammer, ettersom hun ikke kan være alene hjemme. Hvem kan vi snakke med som kanskje kan hjelpe oss å finne ut hva Øivind kan jobbe med? Jo... En gammel kompis som Øivind og jeg traff for 26 år siden på sydenferie i Portugal har tilbudt seg å være sparringspartner. I morgen blir en spennende dag. Da skal Øivind og jeg på tur. Til det fantastiske Son - beste stedet i verden å bo ifølge noen jeg kjenner. Jeg kan i alle fall bekrefte at det bor utrolig mange hyggelige mennesker der, for jeg har vært på besøk hos Mr. H. før. Vi gleder oss til å se han igjen, både broder'n og jeg!

    Øivind tekster:
    Hei til alle som leser :) ville bare informere alle ny og gamle om at Flagstad ikke er totalt på tryne igjen... Bare 3lille sprekk siden nyttår, selv om det ikke er bra nok.. Veien til et nyktert liv går rett vei, men ikke lett(må bare være mere bestemt og holde tunga rett i kjeften.. Jeg og Nemi ønsker alle en fin torsdag videre

     


     

  • Publisert: 12.05.2016, 17:52
  • Kategori: Blogg
  • 2 kommentarer
  • Det sitter mellom øra...

  • Publisert: 10.05.2016, 19:31
  • Kategori: Blogg
  • Jeanette:
    Etter 8 dager på rocker'n (altså 8 døgn våken i strekk med jevnlig påfyll av amfetamin, valium, rivotril og hasj) har Øivind nå sovet i noen dager. Han må ta igjen tapte timer med søvn, som han sier. Jeg møtte ham på Kaffebar'n på Kolbotn i dag, for å høre hvordan han hadde det, samt å forsøke å få ham til å reflektere litt om hva som har skjedd i det siste. Og ikke minst: hva han tenker nå. 



    Øivind:
    Frem til i dag har jeg konsentrert meg om døgnrytme og søvnrytme, men det er ikke bare det som må fikses opp i. Det er også matrytme, hva jeg spiser, drikker og når. Å få inn middagsrutiner med variabel mat igjen er viktig. Og en ting jeg glemmer hver gang jeg rocker er hva jeg fylte opp dagene mine med for å ikke kjede meg så fælt. Men samtidig så kjeda jeg meg jo jævla mye også da jeg rocka.

    • Så hva skal du fylle dagene med? Kan du gå til NAV og be dem om å hjelpe deg å skaffe deg jobb?
    • Ja. Eller... Det NAV sier er at jeg må gå på jobbkurs.
    • Ja, men er ikke det er greit sted å starte da?
    • Samtidig er jobbkurs noe jeg ikke får med bikkja på.
    • OK, så eneste løsningen nå er altså å få deg en jobb hvor Nemi kan være med. Greit, vi får se hva vi kan få til etter hvert. Men du må stå på sjøl, broder'n.


     

  • Publisert: 10.05.2016, 19:31
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • ..og der glapp han igjen....

  • Publisert: 05.05.2016, 18:12
  • Kategori: Blogg
  • Jeanette:
    Note to self: husk på å aldri ha forventninger til Øivind/broder'n/dophuet. Da slipper du å bli så sinna og skuffa... 

    Var så sikker på at vi var på riktig vei nå, selv om han har sprukket nettopp. Ble så overbevist om at han var seg sjøl igjen i går... Men fra i går kl 23 til i natt kl 4 har det skjedd noe. Jeg vet jo at han har mange unnskyldninger for å trekke pepper (amfetamin) opp i nesa; at han er glad, at det er torsdag, at han har vært flink så lenge - og denne gangen var det at han tydeligvis har hørt på techno/trance-musikk. Han har nemlig delt et innlegg fra Trance Classics kl 04 i natt, og etter det har det ikke vært mulig å få noe fornuftig kontakt igjen... 


     

  • Publisert: 05.05.2016, 18:12
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • Progresjon

  • Publisert: 04.05.2016, 22:14
  • Kategori: Blogg
  • Jeanette:

    I går var det ikke så lett å forstå hva broder'n indikerte på SMS. I dag er det forståelig, men telefonen forblir stille... Ny dag i morgen - satser på grilling med broder'n, pølser og lomper er handla inn 😃☀️ Øivind: Du veit at Viktor og jeg henger sammen med deg akkurat som du er 💛



     

  • Publisert: 04.05.2016, 22:14
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • Leon (8): Smaker narkotika jordbær?

  • Publisert: 27.04.2016, 20:28
  • Kategori: Blogg
  • Leon, en undrende, forståelsesfull og snill 8-åring som er utrolig god til å gi komplimenter, har i dag fått stilt alle de spørsmålene han kunne komme på til Øivind. Det hadde han gledet seg veldig til!


     

  • Publisert: 27.04.2016, 20:28
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • Onkel Skrue

  • Publisert: 27.04.2016, 17:25
  • Kategori: Blogg
  • Øvind skriver:
    Jeg har alltid fått høre av pappa at mann skal jobbe for pengene sine.. I mitt tilfelle er det jo ikke slik etter alle år med rus. 1000kr i uka er det ikke stort man har råd til. Holder til mat og lit kos. Noen ferie har jeg ikke vært på på rundt 10år,ingen morsomme handleturer eller andre utflukter. Håper jeg snart får meg en jobb jeg kan ha med Nemi på slik at jeg får fylt opp dagene lit mere+lit extra penger ilomma. 

    Jeanette:
    I helgen foreslo jeg at Øivind skulle møte meg i byen for å heie på løperne i Sentrumsløpet. Det første han svarte var at det ble vanskelig, fordi han ikke hadde penger slik at han kunne ta toget. "Neivel", sa jeg, "det var synd, men du må lære deg til å spare penger slik at du kan komme deg rundt omkring utenfor Kolbotn. Du får dessverre ingen penger av meg. Du er stor gutt og må ta ansvar selv nå, vet du, broder'n." Han er jo en mester i å ljuge og manipulere etter alle disse årene som rusmisbruker. Ikke at jeg umiddelbart tror han ville gå inn for det overfor meg nå, men jeg har latt meg lure før, og aldri mer. Jeg får bare ta rollen som kjiip storesøster. 
     

    Litt senere på dagen snakket vi sammen igjen, og da skulle han jammen på loppemarked og "se om han fant noen gode kjøp". Da hadde han visst lånt penger av en kompis, panta flasker eller funnet 500 kr på Kolbotn stasjon. Eller alt sammen. Uansett: det ordner seg for broder'n hvis han vil, og jeg stiller ikke spørsmål. Det som er viktig er å være der for han når han trenger det og gi ham råd hvis han ber om det. Og det gjør jeg. Klarer han å holde seg nykter er jeg helt sikker på at han vil være der for meg også, hvis jeg skulle trenge det. Han er en veldig snill gutt. 

    e_9Ev0igMX0



     


     

  • Publisert: 27.04.2016, 17:25
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • Øivinds gamle leker som nå er uante skatter

  • Publisert: 20.04.2016, 22:40
  • Kategori: Blogg
  • Jeanette:
    Øivind var med hjem til meg for andre gang i sitt liv for litt siden. Aller første gang var da sønnen min var født, og det er 8 år siden. Han fikk seg en stor overraskelse da han kom inn i stua og fikk se en av lekekassene. Han stupte rett nedi den og fant sine gamle actionfigurer fra blant annet He-Man. De er nå 30 år gamle, og han fikk stjerner i øynene. Ikke på grunn av gamle minner, men på grunn av dagens verdi på disse figurene. Alt kan jo selges på finn.no eller eBay...

    Øivind tekster:
    Kult å se alle lekene jeg helt hadde glemt at jeg hadde,som marius nevøen min arvet..gamle leker kan bli verdt mye penger..første he-man figurer,første transformers og første star wars figurer he he..glad mariue fikk dem istede for at jeg kastet dem:)


     

  • Publisert: 20.04.2016, 22:40
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • Når man har driti seg ut og sprekki

  • Publisert: 15.04.2016, 23:31
  • Kategori: Blogg
  • Jeanette:
    Etter å ha holdt seg nykter i tre måneder, sprakk broder'n for litt siden. Den fredagskvelden hadde jeg både sengetøy, tallerkener, kopper, bestikk og mat i bilen som han skulle få. Hadde ikke fått tak i ham den ettermiddagen, og det ga meg en dårlig magefølelse. Kjørte av gårde likevel, hadde sendt sms i forkant som sa jeg var på vei og ringte ham mens jeg stod utenfor blokka hans. Han svarte med rar stemme, men lot meg komme inn. Jeg merket med en gang at noe var galt. Han var helt fjern, stod og svaia med en øl i hånda. Rusa på noe mer enn alkohol. Jeg klarte ikke å definere hva, men alt han sa og gjorde bidro til at jeg instinktivt trakk meg unna, både fysisk og mentalt. Min innebygde løgndetektor ga klare utslag, tingene han babla om ga ikke mening. Likevel, der og da klarte jeg ikke å konfrontere eller forsøke å stoppe ham.

    Fem dager med latterlige bullshit-sms'er som ikke hang på greip fulgte, før jeg fikk tak i ham igjen på telefonen. Han hadde driti i avtaler med både meg og mutter'n, og stemmen hans var relativt spak. Første han sa var «Fy faen, er det mulig å drite seg ut så jævlig.» «Jaja, sa jeg. Sånt skjer. Don't beat yourself up. Bra at du er tilbake igjen nå.» Han sukket lettet av min uvante reaksjon, og begynte å skravle i vei som han pleide. Jeg vet selv hvor vanskelig det kan være å slutte med noe som har vært en vane. Man må jo velge noe nytt når fristelsen byr seg. Og det er både vanskelig og krevende. Underveis må man nesten regne med noen sprekker.

    Vi møttes på Kaffebar'n på Kolbotn samme dag og han turte for første gang å være helt ærlig med meg.

    • OK, broder'n, hva kjørte du i deg da du sprakk i helga?
    • Først piller, så alkohol...
    • Hva slags piller?
    • Valium, blanda med rusbrus og øl. Så ga jeg faen...
    • Jeg merka at du var helt fjern, du var helt lost og jeg visste du kom til å tippe.

    Broder'n nikket og fortsatte lett:

    • ...så tok jeg imot kokain, og så etterpå så fikk jeg ordna meg amfetamin, og en type amfetamin til og så MDMA krystaller. Og detta var bare en liten sprekk. Vanligvis på andre sprekker har det vært mer greier og over enda flere dager.
    • Du sa til meg at du hadde drikki to-tre øl. Jeg visste jo at det bare var sprøyt.
    • Hahahahaaaa, sa jeg det? Herregud, så fjern.

    Før jeg dro hjem ville jeg bare tyne ham litt ekstra og dro frem iPhonen for å filme. Måtte bare prøve å få ham til å reflektere og se sitt eget mønster. Hva skjer i forkant av at han sprekker?


     

  • Publisert: 15.04.2016, 23:31
  • Kategori: Blogg
  • 6 kommentarer
  • Avskjed

  • Publisert: 13.04.2016, 18:02
  • Kategori: Blogg
  • Øivind skriver:
    veldig rar dag!! Nå har film crewet nettopp dratt, ble veldig trist faktisk.. Tårer i øynene når jeg skriver, men må ta meg sammen(kan ikke deppe!!! ).var bare så utrolig gøy å bli kjent med nye folk.disse tre herlige studentene gå meg smaken på det nye liv med gjøremål og hverdags ting. Nå er det bare å fortsette, holde hjulene gående +smile til værden.redigere ferdig boka og bli kjent med normale folk på nytt! :))tusen takk for mange fine dager til Sondre, christoffer og pernille. Håper vi møtes igjen. Jeg og nemi ble faktisk glad i dere. Klemmer fra flagstad og nemi
     

     

  • Publisert: 13.04.2016, 18:02
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • Kort dokumentarfilm om meg!

  • Publisert: 30.03.2016, 20:13
  • Kategori: Blogg
  • Øivind: 
    I går kveld skjedde det noe jævla kuult. Da jeg satt hos mutter'n fikk jeg en melding på Facebook med tilbud om å lage en kort dokumentarfilm om meg fra noen studenter. Skal handle om meg, drugs og hvordan livet kan gå. Helt rått! Jeg svarte på meldinga og fikk snakka med regissøren i 23-tida i går kveld. Mer oppdatering kommer etter hvert. 

    Drittvær, deilig, blir småturer bare med Nemi. Hu hater regn. 


     

  • Publisert: 30.03.2016, 20:13
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • En ny start

  • Publisert: 28.03.2016, 13:07
  • Kategori: Blogg
  • Jeanette: 
    Søndag morgen tok Øivind en liten video på badet sitt. Det er uvant for ham å filme seg selv og ikke minst å se seg selv på filmen etterpå. 

     
    I dag morges prøvde jeg å ringe Øivind klokka 9. Han svarte ikke, og jeg kjente en liten klo i magen. "Ramla han utpå igjen i går, siden vi ikke hadde kontakt etter kl 16?". Øivind tok etter en times tid kontakt, alt bra, han bare sov lenge. Søstra pustet lettet ut. Han svever i dag på alle likes og delinger av hans, halvsøster Line Flagstad og mitt innlegg på facebook i går. Det er så mange som heier på og støtter ham, og det er vi veldig glade for! 
     
    Og så vil han gjerne at jeg nevner at leiligheten hans nå ser mye bedre ut, det er lenge siden jeg tok "Hjemme hos"-filmen fra gårsdagens innlegg. Og at Line er med i teamet som kreativ ekspert og skal hjelpe med designet på bloggen både på web og mobil etter hvert. 
     

    Da jeg hentet han på lørdag på Kolbotn var han helt på kanten. Han hadde drukket fem øl, og var bra påseila. Da blir dømmekraften deretter. Ingen vet om han ville sprukket igjen den dagen, men i bilen her tenker han litt høyt om det å ramle på kjøret eller ikke. 



     

  • Publisert: 28.03.2016, 13:07
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • Påskeaften uten påskebønner eller noe annet slags dop

  • Publisert: 26.03.2016, 22:53
  • Kategori: Blogg
  • Øivind: 
    I dag har jeg blitt redda ut av drugs-suget med å få bli med hjem til typen til søstra mi. Vi har spist middag og sett Deadpool, en Marvel-film. Klokka er nå 22:50 og suget er helt borte. I stedet for å spinne rundt med amfetamin i kroppen skal jeg nå hjem, titte på Facebook-siden min og legge meg. 

    God påske og god natt!



     

     

     

  • Publisert: 26.03.2016, 22:53
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • hits