En glad gutt og søstra til dophuet

Øivind Flagstad har vært på rocker'n i over 20 år og har Master i all mulig rus. Den streite søsteren Jeanette finner igjen den omsorgsfulle broren sin når han nyktrer seg. Klarer han å finne veien til det han nå ønsker seg mest: et vanlig liv?

Idrett er ingen garanti mot rusmisbruk

  • Publisert: 29.12.2016, 10:35
  • Kategori: Fra boka
  • Søstra skriver:
    Den Glade Gutten var et fotballtalent. Han spilte på kretslagstrening sammen med John Carew. Mamma og pappa heiet på ham i alle kamper, stod på sidelinja, kjente alle de andre foreldrene og var med på cup'er. Det hjalp ingenting. Broder'n røyk utpå med 23 års rusmisbruk. Han snorta amfetamin på fotballcup uten at det ble oppdaget. Han ble fulgt opp, og kunne gjort alt han ville. Lærerne sa det: hvis Øivind gadd, ville han hatt toppkarakterer på skolen. Likevel valgte han rus og foreldrene mine reiv seg i håret og ble ufrivillig dratt inn i helt andre utfordringer enn de hadde forestilt seg. Vi snakket aldri om narkotika hjemme. Vi snakket aldri om mulige konsekvenser av ulike rusmidler hjemme - aldri om de valgene broder'n og jeg som ungdommer ville bli satt overfor med tanke på utforsking av rus. DET kommer jeg til å gjøre med barna i vårt hjem.

    Etter å ha blitt kjent med broder'ns liv de siste 23 årene, er jeg bedre i stand til det. Jeg vet nå mye mer om ulike rusmidler, deres virkning, hvordan de inntas. Jeg vet mer om hvordan broder'n tenkte og hvordan han opplevde sitt liv. Det gir meg en viktig innsikt. For rus kommer ungdommene våre til å utforske, akkurat som de fleste av oss foreldre har gjort. Jeg holdt meg til alkohol, broder'n var mer nysgjerrig: han drakk alkohol, men ville gjerne prøve hasj da han fikk muligheten. Han planla aldri å bli avhengig. Han trodde det var helt ufarlig. Og han mente i 23 år at han hadde full kontroll. At han styrte sin bruk av rus. Først i etterkant, nå i år, har han selv sagt: "Jeg har ikke bare brukt, jeg har misbrukt rusmidler". Det har han ikke klart før. Han blei så forbanna hvis noen kalte ham "rusmisbruker". Det har jeg skrevet om i et av kapitlene i boka vår "En glad gutt og søstra til dophuet". 

    Jeg ventet veldig lenge med å få barn, fordi jeg var livredd for å få en som broder'n. Jeg bosatte meg i "Kardemomme by" før jeg fikk barn: på Kjelsås. Men hjelper det å unngå Kolbotn, der hvor vi vokste opp? Er sønnen min "trygg" av den grunn? Såklart ikke... 

    Journalist Kristin Tufte Haga i Nordre Aker Budstikke hadde hørt om "Flaggis for livet"-prosjektet og ville gjerne intervjue meg før jul. Da fikk jeg reflektert litt rundt dette...

    Link til artikkelen: "Søstra til dophuet"
    http://nab.no/kultur/sostra-til-dophuet/19.13504

    www.flaggisforlivet.no



     

  • Publisert: 29.12.2016, 10:35
  • Kategori: Fra boka
  • 0 kommentarer
  • Ingen kommentarer

    Skriv en ny kommentar

    hits