En glad gutt og søstra til dophuet

Øivind Flagstad har vært på rocker'n i over 20 år og har Master i all mulig rus. Den streite søsteren Jeanette finner igjen den omsorgsfulle broren sin når han nyktrer seg. Klarer han å finne veien til det han nå ønsker seg mest: et vanlig liv?

Blåøyd herfra til himmelen

  • Publisert: 30.11.2016, 07:40
  • Kategori: Fra boka
  • Søstra skriver:
    Første gang broder'n løy meg rett opp i trynet og lot meg bidra til å få han ut av en pengeknipe, trodde jeg virkelig på at jeg hjalp ham og at han kom til å slutte med det hasj-tullet han hadde holdt på med en stund. Kjære vene, så naiv jeg var... At det var amfetamin han hadde kjøpt ramla meg ikke inn et sekund. Jeg ville jo så veldig gjerne tro på ham og håpet at alt skulle bli bra. Bare jeg hjalp ham... Opplevelsen beskrives i følgende kapittel i boka vår, som vil kunne kjøpes gjennom www.adlibris.com i løpet av kort tid:



    Foto: Lisa Rypeng

    Selv om jeg hadde flyttet til Asker spilte jeg fortsatt volleyball med laget på Kolbotn et par ganger i uka. Stakk hjemom Fartein Valens vei på besøk nå og da. En lett kvalme slo alltid ned i meg når jeg rundet postkassene nede i veien. Broder'n var alltid ute, jeg gadd ikke grave i hva han dreiv med, regna med at det ikke var noe jeg hadde lyst til å høre om. Mutter'n var som en gitarstreng som ble strammere og strammere. Fatter'n kasta innpå Paralgin Forte som aldri før. Jeg prøvde å smøre maskineriet med litt god stemning fra mitt liv da jeg var innom.

    En dag da jeg stakk innom var broder'n plutselig hjemme. Mamma sa at han hadde holdt seg hjemme et par dager. Jøss, tenkte jeg. Var det gode nyheter på gang? Hadde han revurdert livet sitt? Trappa knirka da jeg gikk opp i annen etasje. Mitt gamle rom hadde han nå overtatt, jeg banka på døren og åpnet. Han satt i senga og fiklet med noen papirbiter. Kikket skrått opp da jeg stakk hodet inn. Så rar ut i ansiktet.

    - Hvordan går det? spurte jeg.

    Han så meg inn i øynene og sa med usikker stemme:

    - Faen Jeanette, jeg har driti meg ut. Jeg er redd for knæra mine. De tar knæra mine hvis jeg ikke betaler nå. Fikk krite noen bønner.

    Jeg så på ham. Hørte redselen i stemmen hans.

    - Faen broder'n, er det derfor du er hjemme. Pleier jo ikke å se snurten av deg her i kåken.

    - Jeg tør faen ikke gå ut.

    - Hvorfor har du kontakt med sånne karer? De er jo kriminelle. Du må jo ikke?

    - Jeg har driti meg ut. 

    - Hvor mye er det du skylder?

    - Tre tusen spenn.

    Tre tusen spenn. Det var jo ikke all verden. Men likevel en del for meg.

    - Seriøst. Tar dem knæra dine for sånt? spurte jeg overraska.

    - De tar knæra til alle som ikke gjør opp for seg.

    Jeg lot blikket gli ut av vinduet, opp mot slalåmbakken som nå lå øde og forlatt før vinterens snø og lyskastere kunne gjøre kveldene lyse for oss igjen. Hvor mange ganger hadde jeg vel ikke sittet her i min trygge verden og kikket mot lyset fra slalåmbakken mens jeg gjorde lekser? Det ble mørkt snart. Stakkars broder'n. Skulle han bare bli sittende her inne på grunn av tre tusen spenn? Jeg hadde penger på konto, hadde jo jobba og spart, selvsagt. Måtte jo hjelpe han.

    Jeg merket ikke at broder'n skjønte at han hadde meg på kroken. Han kjørte på. Jeg ble myk.

    - OK, jeg skal låne deg pengene.

    - Mener du det? Fy faen, nå blir jeg så letta.

    Jeg skjønte fortsatt ikke at han hadde skjønt tidligere enn meg at jeg kom til å låne han de pengene. Og det falt meg ikke inn at han ikke kom til å betale dem tilbake til avtalt tid. Det falt meg bare ikke inn. Jeg var jo søstra hans. Selvsagt kom han til å betale meg tilbake. Jeg redda han jo ut av en driit kjiip situasjon.

    - Mutter'n og fatter'n må ikke få vite noe.

    - Nei, det er greit. Når får du betalt tilbake pengene?

    Han kunne svart hva som helst. Han svarte et eller annet som for meg virket sannsynlig. Vi tok hverandre i hånda. Fast håndtrykk. Avtale.

    - Dette er jævlig allright av deg, søster.

    - Det er greit, broder'n. Får hjelpe deg når jeg kan. Men dette er første og eneste gang du får låne penger av meg til noe sånt.

    - Jaja, klart det. Skal skjerpe meg, sa broder'n.

    Og fortsatt var jeg lykkelig uvitende om hvor huet hans var akkurat da. Det var ikke der i det hele tatt. Han hadde prestert det han skulle. Førsteklasses skuespill. Som skulle lure publikum. Som eneste i salen var jeg henført. Medbrakt. Inn i spillet. Medskuespiller i stykket. Uten å vite det. Naiv. Godtroende. Full av søskenkjærlighet og helhjertet ønske om å hjelpe min eneste bror. Han hadde driti seg ut. Klart jeg ville hjelpe han, så han kunne komme seg på rett kjøl. Så han kunne komme seg ut av denne dritten han var snubla opp i.

    - Dette fikser du, sa jeg. Vi får ta bilen og stikke da.

    Stoppa på Kolbotn og tok ut pengene i minibanken. Broder'n satt i bilen. Jeg kjente det murret i magen. Jeg likte det ikke.

    Kjørte innover til byen.

    - Jeg vil se at du leverer pengene, sa jeg.

    - Hæ? svarte broder'n.

    - Vil ikke ha noe av at du kjøper noe ny dop.

    - Det kommer'n til å nekte, svarte broder'n. Jeg ante en viss irritasjon i stemmen hans.

    - Da får du ikke pengene. Han karen får pelle seg ned på parkeringsplassen.

    Broder'n tok opp mobilen, ringte et nummer.

    - Søstra mi vil se at du får pengene, sa han inn i røret.

    Han la på.

    - «Nei, ikke faen,» sa han.

    Faen. Jeg sukket. Trommet på rattet. Så på broder'n. Han satt og fiklet med mobilen. Han var nervøs, det var lett å se. Faen. Måtte jo bare gjøre det vi kom hit for. Jeg fisket ut tusenlappene fra jakkelomma mi. Ga dem til broder'n. Ansiktet hans myknet av lettelse.

    - Takk skal du ha. Jeg lover på tro og ære at dette ikke er kødd.

    Han var ute av bilen på et blunk. Løp bort til en oppgang og ringte på en av klokkene. Smatt inn døra. Og jeg kjente en god følelse i at jeg nå hadde gjort hva jeg kunne for å hjelpe han. Denne ene gangen. Godt han slapp unna frykten om at gutta skulle ta han. Nå var han fri. Nå kunne han gå ute igjen. Nå kunne han droppe denne dritten og starte med blanke ark igjen. Pappa hadde jo fikset jobb til ham til og med. Alt lå klart. Broder'n skulle klare seg fint nå. Nå skulle det bli orden i livet til broder'n også.

    Og jaggu blei det det. Orden på dopsalget. For med de pengene beviste Øivind overfor kontakten på Tøyen at han var til å stole på. Bøffa ikke, ordna alltid opp.

     

  • Publisert: 30.11.2016, 07:40
  • Kategori: Fra boka
  • 0 kommentarer
  • Ingen kommentarer

    Skriv en ny kommentar

    hits