Øivind Flagstad har vært på rocker'n i over 20 år og har Master i all mulig rus. Den streite søsteren Jeanette finner igjen den omsorgsfulle broren sin når han nyktrer seg. Klarer han å finne veien til det han nå ønsker seg mest: et vanlig liv?
Her er en video fra slutten av mars, som ikke har vært publisert før. Informasjonen i den er uansett minst like viktig i dag.
Hvordan kan man se på noen at de har brukt for eksempel amfetamin eller ecstasy? Dette har Øivind god kompetanse på, og forklarer.
Øivind: jeg er en glad og munter optimist som prøver å få skikk på livet mitt etter å ha rusa og festa opp 23 år av det. Jeg har gått på alt unntatt heroin (bønner (hasj), cola (kokain), pepper (amfetamin), syre (LSD), 2CB, DMT, GHB, knips (ecstasy), MDMA, fleinsopp og piller ++) og jeg bodde hjemme mesteparten av tida. Etter fatter'n døde i 2011 bor jeg nå i en leilighet jeg fikk kjøpt med arvepenger fra pappa og hjelp fra storesøster Jeanette. Julaften 2015 sa jeg at jeg ville bli nykter - på ordentlig (jeg har sagt det hver julaften, men aldri ment det før). Søstra mi starta bokprosjekt med meg, og vi ga ut boka "En glad gutt og søstra til dophuet" i desember 2016. Har bodd på Kolbotn i alle år, men er piss lei av miljøet jeg har vært i, og kunne godt tenkt meg å møte nye nyktre folk. Har holdt meg nykter i lange perioder siden vi begynte med bokprosjektet i 2016. Dagene mine går til turer med ruskonsulenten min og litt trening nå og da. Flere har tilbudt meg jobber, men jeg føler meg ikke klar. Det jeg ønsker meg mest i livet nå er å få meg kjæreste. Jeanette: jeg er den fem år eldre søsteren som har vært opptatt av skole, trening, jobb og venner. Har sett dop-Øivind overta showet i familien. Hvordan den fine, omtenksomme broren min ble til en tynn fremmed fyr med svarte ringer under de aggressive øynene. Savnet etter den gode broren gjemte jeg godt inni hjertet mitt, men skuffelse på skuffelse visket etterhvert ut minnet om ham. Glemte å invitere han til bursdager og det var kun på julaften vi møttes. Jeg har stått ved siden av ham mens han leter etter veien til det han kaller et vanlig liv. Jeg har støttet ham, skrevet boka vår, og satt i gang prosjekt for at vi skulle reise rundt og holde foredrag for å gi ungdom og foreldre innsikt... Men Øivinds prosess for å finne veien til "et vanlig liv" er nok ikke så enkel. Jeg er nå helt overbevist om at han trenger profesjonell behandling, men han må ville det og be om det selv. Og nå er jeg en av de som velger å ta avstand, for å passe på mine aller nærmeste og meg selv. Det er ikke "sosialt akseptert" å la vær å hjelpe de rusavhengige, men noen ganger er det å sette seg selv først det aller viktigste familien rundt kan gjøre. Det viser seg at det ikke er uvanlig at rusavhengige virkelig må "treffe bunnen" for at de selv skal forstå at de trenger behandling, og ber om det. Jeg håper Øivind gjør det.
Bloggdesign laget med RRH Webdesigns designbygger
Ingen kommentarer