En glad gutt og søstra til dophuet

Øivind Flagstad har vært på rocker'n i over 20 år og har Master i all mulig rus. Den streite søsteren Jeanette finner igjen den omsorgsfulle broren sin når han nyktrer seg. Klarer han å finne veien til det han nå ønsker seg mest: et vanlig liv?

BLODIG ALLVÅR

  • Publisert: 06.07.2016, 09:51
  • Kategori: Fra boka
  • Ordforklaring:
    "Minus" = heroin
    "Pepper" = amfetamin

    Riper i lakken

    En ettermiddag traff jeg venninna mi Sandra nederst i Karl Johan sammen med bikkja hennes, Skippy. Begge så sjabre ut. Sandra var på jobb, løp fram og tilbake fra et hotellrom bak Arkaden og ned på Plata. Hun så slækk ut og holdt den ene hånda i lomma, som om hun ville skjule eller ta ekstra godt vare på noe.

    − Hva faen driver du med, sa jeg.

    − Jeg skal opp og hente mer stæsj.

    − Hva da?

    − Minus.

    − Du kødder. Av hvem jævel da?

    − Jeg skal opp på et hotell og hente av en afrikaner.

    Hun viste meg en liten plastpose.

    Heroin.

    Dopet var sjukt avhengighetsdannende. Ikke mange klarte å komme seg av det kjøret. Å skaffe penger til heroin var et sabla sirkus, med tjuveri, brekk og prostitusjon. Jentene som var hekta begynte som selgere, fikk lønn i varene og risikerte straff og bøter, mens businessfolka satt på et hotellrom og telte penger. Pusherne fikk småjenter til å gjøre hva som helst. Når abstinensene kom, kunne dem bare riste med påsan foran gluggene på bertene, og de gjorde alt.

    Blant de folka fløy hun nå rundt med alle mulige gjenstander i lomma; en hammer, skrutrekker og sånn, måtte ha dem for å beskytte seg, sa hun. For min del var jeg på evig jakt etter den gode kjærligheten, etter jenter med fremtid. Gadd ikke lenger rote rundt med damer som var skrudd i hue. Jeg var glad i bikkja hennes, tok den og dro hjem. Sandra protesterte ikke. Dagen etter gikk vi tur ned til Gjersjøen og bada, Skippy og jeg. Jeg hadde med hundesåpe og vaska pelsen, skummet fløyt. Seinere kom Sandra innom og henta bikkja. Hun forsvant lengre og lengre ut av mitt liv. 

    En gang trengte vi ny forsyning med pepper, Palla og jeg. Jeg våkna med dårlig samvittighet, jeg skyldte ham en tjeneste. Han hadde betalt meg på forskudd, jeg hadde sagt jeg skulle hjelpe ham med dop. Palla skulle få bli med, slik at han lærte hvordan kjøp og salg foregikk. Jeg ringte Sandra. Hun sa hun skulle ordne en avtale med en som hadde. Jeg hørte ikke så mye som et pip, ikke en eneste SMS. Nå måtte jeg ta tak, ellers sleit jeg ut hue, tenkte jeg og ringte Palla og sa som det var, jeg hadde ikke hørt fra henne. Ringte Sandra igjen og igjen, fikk omsider tak i dama, bra, hun var i godt humør, alt var en dans på roser.

    − Fortell faren din at dere kan kjøre inn til Tøyen stasjon, sa hun.

    Alle kødda med Palla, han hadde ikke baller, turte ikke si ifra, og var ikke spesielt smart. Husker han hjalp meg med å pusse opp mens fatter'n lå på sjukehuset. Palla var en stakkarslig type, men snill på bunnen. Nå var han storfornøyd, for en gang skyld skulle han ordne pepper uten å bli bøffa. Jeg og pappa plukka ham opp utenfor hos mora hans ca. halv tolv. Fatter'n heiv Nemi og Trampe bak i bilen. Turen gikk glætt. Vi stoppa på Tøyen stasjon, parkerte inntil fortauskanten og jeg ringte Sandra. Hun var inne hos en eller annen kar, en som solgte pepper.

    − Bare kom bort til midterste inngangen, sa hun.

    − Følg nøye med nå, Palla, sa jeg.

    Jeg ga fatter'n beskjed om å kjøre en runde, vi tassa i vei mot det vi trudde var riktig oppgang. Jeg blei usikker, det var mange ringeklokker og en haug av dører. Ringte Sandra på mobilen, hadde vi gått riktig? Sandra flirte som om alt var greit, vi fikk beskjed om at vi måtte til en annen blokk på andre sia av veien. Ante fred og ingen fare, for å si det mildt. Kom dit vi skulle, sto foran inngangen. Der hang Sandra og den fremmede kompisen i døra, Stein-Tage var navnet hans. Idet han kom ut, så jeg på øya hans... Fy faen for en psykopat!! Aldri sett så sinnssjuke øyne i hele mitt liv. Lyn og torden sto ut av blikket. Plutselig veksla han tilbake til normalt. Med ett blei øya igjen til lyn og torden, så normal. Hva hadde Sandra rota seg borti nå, tenkte jeg.

    − Dere har kidnappa bikkja mi, dere, sa hun.

    Max noia. Jeg rista på hue, herregud, hadde jenta nok en gang klart å rote bort Skippy? Så kom væromslaget. Jeg så på øya til Stein-Tage at huet hans begynte å koke. Han hevda at han hadde sett en varebil og hørt noe bjeffing. 

    − Du har tatt bikkja hennes, freste han. Jeg så ikke hva han hadde gjemt bak i bukselinningen.

    Da først skjønte jeg tegninga. Ringte fatter'n og ba ham svinge opp og fikk forklart for Sandra at vi ikke hadde rørt hunden. Pappa kom kjørende i den røde Hondaen, Sandra så straks at bikkja hun babla om ikke var i bilen. Hun greip tak i bakdøra, der Nemi og Trampe satt, og rakk å ta ut hundene. Egentlig var det vel Nemi Sandra var ute etter. Jeg heiv meg rundt og dytta vekk Sandra. Fikk lempa Nemi og Trampe inn igjen og smalt igjen døra. Så snudde jeg meg mot Stein-Tage og skjønte at nå var det rett før det smalt. Jeg beordra Palla og fatter'n inn i bilen, vi måtte spinne av gårde med en gang. Jeg rakk så vidt å sette meg inn og smekke døra. Da fløy ei øks igjennom ruta og traff nakkestøtta der jeg akkurat hadde hatt huet. Stein-Tage hadde tilta og dette gikk fort. Jeg husker bare bruddstykker. Fatter'n hoppa ut på sin side, brølte til typen, «Hva pokker er det du driver med?». Svaret hans var å svinge øksa rundt og kakke den butte siden i hue på fatter'n. Jeg spratt ut av Hondaen for å hjelpe pappa som sank i knestående, med en hånd på panseret og andre på huet. Psykopaten løp tilbake mot meg, reaksjonen hans var å snu øksa med den spisse siden fram. Han holdt bladet opp foran trynet mitt.

    − Jeg er Kongen av Tøyen, pass deg eller så er du død, skreik han, heva øksa som Jason fra Fredag den 13. og hogg i vei mot huet mitt. På fortauet sto folk og glante. Instinktet slo inn. Kjapt heva jeg den venstre hånda, grep tak i økseskaftet og prøvde å dempe slaget. Psykopaten, han var speeda på metamf, det må det ha vært, var omtrent like stor som meg, nå prøvde han å drepe meg.

    Han fikk meg i bakken.

    Fatter'n holdt seg til huet, prøvde å komme til hektene.

    Jeg lå på asfalten med gærningen over meg. Hadde systemet fullt av pepper, så jeg merka ikke sparkene han sendte av gårde, de traff meg midt i trynet. Jeg kjente ingen smerte, bare tok i mot, i noe som føltes som ti minutter. 

    Mens Stein-Tage gøyv løs, sto stusselige Palla to skritt bak og glante, som en paralysert ugle. I hånda hadde han en bærepose med to cola og to ølflasker, fyren kunne for faen klint påsan i knollen på den jævla psykopaten. Igjen slo Stein-Tage løs mot meg med øksa, det gnistra i asfalten. Han glapp taket og mista øksa. Kongen av Tøyen prøvde nå å få tak i en kniv han hadde gjemt bak i beltet, men greide det ikke. Palla trippa forfjamsa omkring, så på, reine kyllingen.

    − Hjelp, gjør noe for faen, ropte jeg der jeg lå halvt svimeslått.

    Jeg ville ha Palla til å hoppe på ham bakfra. Psykopaten fikk tak på økseskaftet og så var vi i gang igjen, med slag og spark. Jeg kom meg ikke opp, kava bare rundt på bakken. På ny mista han grepet om øksa, den fløy flere meter unna. Endelig skjønte Palla at han skulle ta action og fikk nappa ut kniven som stakk opp fra bukselinningen til Stein-Tage. Han kasta den inn i noen busker på plenen utafor blokkene.

    Jeg fikk ikke med meg hva fatter'n gjorde. Seinere, når jeg spurte han, nekta han å svare, han ville vel glemme hele greia, det skjønner jeg godt. Det eneste han så for seg, var vel øksa som føyk i retning huet til sønnen sin og gnistene som spruta i asfalten.

    Øksa og kniven var borte, jeg fikk reist meg, her gjaldt det å komme seg på trygg avstand. Stein-Tage sprinta inn i en av oppgangene. Politiet kom, noen hadde ringt, blålys og uniformer strømma til. Med hjertet hamrende i brystet tusla jeg tafatt bort til snuten. En sto og snakka med pappa, en annen tok meg til siden. Jeg husker ikke hva jeg sa. Mens vi blei forhørt ute på gata, kom Stein-Tage ned igjen med en hammer i hånda. Politi tok ham. Det var ikke første gang han klikka. Han blei putta inn i politibilen, fatter'n skreiv under på noen papirer og ga dem telefonnummeret sitt. Onklene kjørte av sted med gærningen, vi dro hjem og Sandra sto igjen på gata.

    Jeg ringte mora til Sandra.

    − Nå er det nok, den gærne dattera di fikk en tulling til å fly på meg, nå får dere passe på jenta, jeg orker ikke være barnevakt lenger.

    10 minutter seinere, fatter'n, Palla og jeg satt i bilen på vei hjem og hadde passert Ulvøyabrua, hørte vi på radioen: «Politiet måtte tidligere i dag rykke ut til Tøyen, der det fant sted et økseslagsmål. Årsaken skal ha vært et kjærlighetsdrama, to gutter og en jente».   

    Stein-Tage havnet på mentalsjukehus en halv dag, ett eller annet psykiatrisk akuttmottak i byen, og blei der til han hadde sovet ut. Så slapp de ham.

    Fatter'n måtte punge ut med to tusen i egenandel for hærverket gærningen hadde påført Hondaen. Palla lærte en lekse i hvordan det var å dra til byen for å kjøpe dop av psykopater. 

    Fatter'n tok tak.

    − Dette går ikke, Øivind.

    − Sinnssjukt, sa jeg.

    − Du må love meg å ikke gjøre noe kriminelt. De folka du treffer er jo klin kokos spikka gærne.

    Pappa hadde for lengst gitt opp å se meg nyvaska og nykter på vei til jobb klokka sju om morran. Men hva kunne han gjøre? Jeg var uten bremser og rattet satt løst, hadde jeg vært en bil ville de avskilta meg på stedet. Fatter'n innså realitetene. Han skjønte hvor lett det var å rote seg bort i enda mer galskap enn det jeg alt hadde klart. For eksempel rane Shell på Mastemyr eller bryte seg inn i en villa og loppe kåken for alt av verdi. Noen vil kanskje si at det fatter'n gjorde var høl i hue, men under de gitte omstendighetene var løsningen hans genial. For at jeg ikke skulle ramle bort de gale folka og finne på idioti, kjørte han meg fra nå av til kontaktene mine. Nordstrand, Drøbak, Asker og Teisen. Noen ganger helt ut til Jessheim. Han ga meg litt penger. Jeg stakk inn til pusheren, fikk unna handelen og smatt ut igjen. Fatter'n venta i bilen.

    Julaften det året, det var på formiddagen, glemte jeg tida. Med knotten full av kjemikalier var tidsfølelsen noe av det første som gikk i bøtta. Det andre var medfølelsen. Altså, jeg blei sittende hos pusheren i flere timer. Ute på gata venta fatter'n, jeg blei så lenge borte at han sovna. Omsider fikk jeg slept meg ut på gata, der måtte jeg vekke pappa, han sa ikke noe. Jeg kikka på mobilen, han hadde prøvd å ringe meg seks ganger. Den stod på lydløs. Vi kjørte hjem. Om kvelden dro vi til Majorstua og besøkte farmor på heimen.  

    Det var den jula.

     
  • Publisert: 06.07.2016, 09:51
  • Kategori: Fra boka
  • 1 kommentarer
  • Én kommentar

    06.07.2016 kl.13:26

    Jeg hadde fiksa stein-tage kompis hehe

    Skriv en ny kommentar

    hits