En glad gutt og søstra til dophuet

Øivind Flagstad har vært på rocker'n i over 20 år og har Master i all mulig rus. Den streite søsteren Jeanette finner igjen den omsorgsfulle broren sin når han nyktrer seg. Klarer han å finne veien til det han nå ønsker seg mest: et vanlig liv?

Razzia i klasserommet

  • Publisert: 14.06.2016, 12:38
  • Kategori: Blogg
  • TV2 God Morgen Norge frontet i dag en viktig sak: 

    NARKOTIKA I SKOLEN. Norske elever kommer ruset i klasserommet og selger narkotika i skolegården. Politiet og lærere ser en brutal utvikling blant norsk ungdom. Nå ønsker politiet tillatelse til å bruke narkotikahunder på skolene. Bør de få lov til det? Hvilke metoder mener du de bør bruke for å få bukt med problemet?

    Den gang Den Glade Gutten var Dophue som gikk på videregående, opplevde han akkurat dette. I boka beskriver han det slik:


     

    Razzia i klasserommet

    Husker en 17. mai at Loke og Flaggis, ikledd dress, slips og sløyfe, ikke orka å gå i toget. I stedet drakk vi en whisky, smatt inn i skauen og la turen langs stiene. Bra vær. Vi heiv innpå litt ecstasy og LSD og svevde over mose og blåbærlyng. Folk begynte å ramle ned fra trærne. Da Loke mente han så flygende fitter og jeg oppdaga maur så store som kaniner, skjønte vi at kjemikaliene virka. 

    − Vi må jo fange fittene, sa Loke og virra rundt. De viste seg å være mosedotter som hang fra greinene på gamle grantrær. 

    Jeg gjorde ikke lekser, selv om mutter'n maste. I stedet solgte jeg narkotika til folk fra Greverud, Kolbotn og Tårnåsen. I gangveiene mellom eneboligene møtte jeg kundene, aldri to ganger på det samme stedet. Politi stakk sjelden ut av bilene, bak rattet med intercomen på øret likte de seg bedre, så jeg trava rundt på smale gangveier og holdt meg i skauen og innerst i blindveier der onkel ikke kunne kjøre. Hadde fluktruter i flere retninger.

    Etter at unge Øivind Flagstad begynte på Oppegård vgs., kom politiet på besøk hver torsdag. Jeg fikk aldri beskjed med hjem, kanskje mottok de foresatte et rundskriv om rusmisbruk, ikke veit jeg. Det var den katastrofale karakterboka mi som førte til foreldremøte. Mine stilte opp.

    − Øivind kan hvis han vil, sa læreren.

    Men jeg var mer interessert i den virkelige verden, den utafor vinduet.

    Etter halve tida på idrettslinja orka jeg ikke mer, huet kokte. Jeg bytta til Vestby vgs. Flere av kompisene mine gikk der, de fortalte om bønnerøyking i friminuttene. Selv om søknadsfristen var utløpt, greide jeg å ordne med opptak til byggfaglinja. Nå var det opp klokka 06.00 hver morgen og ta toget til skolen. Timene gikk i snekring, stillaser og grunnmur. Jeg røyka jevnt og trutt, og da mener jeg ikke nikotin. Husker vi hadde oppmåling, sånn med kikkert på gult stativ.

    − Grunnen til at du ikke ser ordentlig, Flagstad, er alle disse reva dine, sa læreren vår og lo. Han lignet et egg i trynet og det så ut som om tenna var kasta inn i gapet på ham. Ordentlig gromkar.

    På Vestby bygde jeg dokkehus, murte peis og satte opp grunnmur til en dobbelgarasje. I tillegg trakk jeg pepper og festa så mye at jeg ikke hadde noe på skolen å gjøre, visste jeg kom til å stryke i alle fag. En gang, jeg hadde vært på rocker'n i tre sammenhengende dager, våkna jeg i senga, kjente meg i toppform. Måtte på skolen, dro til stasjonen, hadde med et gram pepper, satte meg godt til rette på toget, ingen ved siden av meg. På Ås tok jeg fram CD−coveret og hakka opp et halvt gram pepper i to striper, trakk en liner med en gang, den andre dro jeg rett før jeg gikk av. Fikk harehjerte, hoppa av på Vestby, ti minutter travetur, svetta som juling, alle visste hva jeg dreiv med. Det ringte inn etter halv ti-friminuttet. Av en eller annen grunn, instinkt kanskje, gikk jeg på dass og pakka det halve grammet med amfetamin jeg fortsatt hadde godt inn i dopapir så det blei til en liten avlang pakke på størrelse med en kvart fyrstikk. Labba inn i klasserommet, satte meg. Da det var fem minutter igjen av timen, kikka læreren ut av vinduet.

    − Ingen slipper ut, sa han.

    Vi lurte på hvorfor.

    − Razzia.

    Blodpumpa fikk brått noe å jobbe med. Læreren hadde fått beskjed, på kort varsel, om at noe ville skje. På pulten foran meg lå matpakka og en halvliterflaske med Solo, i lomma dop nok til å skaffe meg solid mye bråk. Å bli tatt var totalt uaktuelt. Jeg fomla fram pepper'n, pakka forsiktig opp matpakka og tok en bit av skiva og svelga den sammen med pepper'n. Etterpå helte jeg ned en god slurk av Soloen og kikka meg rundt, ingen så noe.

    Magesekken starta å rumle.

    Der, på tredje rad, ytterst på stolen, satt unge Flagstad og venta på at de blåkledde skulle komme trampende. Under T-skjorta banka hjertet, det holdt på å hoppe ut. Inn tøyt fire politifolk og en golden retriever. Bikkja blei ført ned mellom alle pultene, jeg kjente det stinka nybakt peppersvette av hele meg. Øya var blanke og digre som klinkekuler. Dyret snuste i matpakka mi. Jeg satt og smilte uskyldig, titta på politifolka borte ved tavla, den største og sinteste onkelen stirra på meg. Hjertet hamra villere og villere, jeg hadde aldri blitt bøsta før. Å bli hanka inn på skolen, midt i timen, var ikke særlig stas. Merka at det begynte å dirre i kroppen, pepper'n slo inn. Svetten sto ut av panna og rant ned i skoa, jeg holdt pusten. Narkobikkja var ferdig, den fant ingenting og tassa videre. Politifolka var sure.

    Vi fikk ta friminutt.

    Etter at jeg svelga et halvt gram pepper, gikk jeg våken i fire-fem dager. Godt jeg ikke slukte mer, du kan dø av overdose hvis du får i deg 4 gram, litt avhengig av hvor herda du er og hvor rein pepper'n er. Min regel er at man ikke bør snorte mer enn 1 ½ gram om dagen.

    Jeg blei megagira på all pepper'n som suste rundt i tarmene og strena bort til hovedbygget, løp som en villmann gjennom gangene, der fant jeg Cynthia, stilig dame, typen hennes solgte pepper. Vi ble daglig fotfulgt av inspektørene.   

    − Vi hadde razzia, dere også?

    Hun nikka.

    − Åssen gikk det.

    Jenta flirte lurt. − Ah, jeg måtte hive en Princepakke med greier ut av vinduet. 

    Vi manna oss opp, vandra rundt skolen, titta i buskene, lette, men fant ikke godsakene. Jeg blei smånervøs, kanskje de kobla henne og meg? Hva om de ringte fatter'n? Kanskje kasta de meg ut av skolen? Jeg var livredd for å bli tatt, foreldra mine kom til å fly på veggen, du måtte ha hørselsvern. Snekkerlinja på Vestby var berykta for narko. Razzia med hunder og blå uniformer blei vanlig. Rektor fikk kappa ned skauen, tynna ut, for at vi freakera ikke skulle få sitte i fred. Til liten nytte. Som å be oss slutte å se etter jenter og spille noe annet enn Iron Maiden. Mutter'n og fatter'n konstaterte at jeg sto opp og dro på byggfag, men ante ikke at Øivind var på full fart inn i tåkeheimen, der folk gikk seg vill og ratt blei der. 

    Læreren ordna et møte med fatter'n der han tilbød å la meg stå i de grunnleggende fagene. Han håpa vel at jeg skulle komme meg videre, jeg fortjente det ikke, hadde jo ikke vært i timene hans. Satt i stedet på dass og snorta pepper. Eller vandra oppe i skauen og røyka bønner, deretter rusla jeg ned i kantina og kjøpte mat, favoritten var ostefrøbrød med skinke. Den måtte være varm, rett fra mikroen. På Vestby fullførte jeg det første året, men hadde så innmari mange fag å ta opp igjen, alt var bare rot, feltet hadde løpt fra meg, jeg kunne bare glemme skolen.

    − Ta deg sammen, Øivind, sa fatter'n.

    Jeg fiksa ikke å «ta meg sammen». Jeg visste det ikke da, men veit det nå: Typisk for sånne som meg, er at vi får forventningsangst. Selv om vi vil, får vi det ikke til.

    Jeg blei dritt lei skole og teori, slutta på byggfag. Hadde ikke begynt å vanke på by'n ennå, festa for det meste på Kolbotn og med freakere som mutter'n og fatter'n ikke likte. Kompisene mine dopa seg og satt på rommet og spilte Playstation. Jeg greide ikke å sitte på ræva, etter ti minutter måtte jeg ut. Gikk og gikk. Sommer som vinter. Allerede i juni gikk joggeskoa opp i liminga. Fikk nye. Kantene sprakk etter noen uker, såla falt nesten av, skoa måtte jeg hive i august. De neste holdt til kulda kom, da var hæla tråkka ned til det bare var den harde plasten igjen, dritvondt å gå på.

    Jeg skulle ingen steder, bare gikk. En helg gikk jeg fra Magnus på Alnabru ned Trondheimsveien via Manglerud til Hauketo, der var det et nachspiel, de slapp meg inn.

    Folka satt bare på ræva, jeg blei rastløs og vandra hjem til Kolbotn. Eller jeg gikk Kolbotn − Vevelstad. Eller Kolbotn − Toppåsen og tilbake. For det meste på måfå. Uansett vær, midt på vinteren, med genseren som maske over den frosne nesa eller på de varmeste sommerdager. Mens jeg trava, pønska jeg på hva jeg skulle si til foreldra mine som satt i stua og stirra på vegguret. De ante ikke forskjell på pepper og bønner, men skjønte at noe foregikk. Men hva? Straks jeg vrei om håndtaket på ytterdøra, var de der.

    - Hvor har du vært?
    - Hos Willy.
    - Hva gjorde dere?
    - Spilte Playstation.

    De stirra på meg med mistenksomme blikk, jeg bevarte maska. Hvor lenge kunne jeg lure dem?

  • Publisert: 14.06.2016, 12:38
  • Kategori: Blogg
  • 1 kommentarer
  • Én kommentar

    Richard

    15.06.2016 kl.08:43

    En Velskrevet skildring.

    Du skriver veldig bra og om jeg ikke visste bedre ville jeg tro det var skrevet av Ambjørnsen selv som er veldig god på slike skildringer

    Supert Øyvind 👌🏻

    Skriv en ny kommentar

    hits