En glad gutt og søstra til dophuet

Øivind Flagstad har vært på rocker'n i over 20 år og har Master i all mulig rus. Den streite søsteren Jeanette finner igjen den omsorgsfulle broren sin når han nyktrer seg. Klarer han å finne veien til det han nå ønsker seg mest: et vanlig liv?

Jeg har ønsket ham død...

  • Publisert: 28.05.2016, 09:39
  • Kategori: Blogg
  • Jeanette:
    Mange av oss lever med misbrukere i familien eller vennekretsen. Om det er dop, alkohol, piller, pengespill eller annet så har vi til felles at vi stadig opplever berg-og-dalbaner av følelser. Håp, svik, glede, sinne, skuffelse og bunnløs sorg. Oppturer og nedturer. Skal det aldri ta slutt? Når man har blitt skuffet nok ganger, og de negative følelsene har slått dønn ihjæl de positive over lang tid.... Da kan det være man tenker at man kunne ønske at personen rett og slett var død. Det er brutalt, jeg forstår det. Men jeg må skrive det som det er. Jeg får være ærlig - det er jo bunnlinja i prosjektet vårt. Jeg må si det høyt og stå for det: jeg har ønsket broderen død. Med alt vi har gjort for ham, mamma og jeg, visste vi at han måtte finne viljen til å slutte sjøl. Han måtte gjøre jobben sjøl. Endre hele fuckings livet. Han måtte finne sine egne hender og legge dem på rattet. 

    Nå er det 5 måneder siden jeg tilbød meg å hjelpe broder'n med å få livshistorien hans utgitt igjen. Etter å ha lest den første gang i 2012 "raste" 170 A4-sider gjennom fingrene og ut i pc'en. Det måtte ut - kjelen kokte totalt over! Jeg var illsint! Og vanvittig sjokkert over det livet han hadde levd, som jeg bare hadde ant konturene av. Kynismen, jævelskapen og hans bunnløse trang til å prøve alt mulig rart og slike sinnssvake mengder av dop. Imidlertid: et lite lysglimt av positivitet kunne jeg finne i det faktum at han aldri hadde vært på heroin-kjøret. Ikke knekk i knea, ikke hengt på gamle "Plata". Det var nå noe. 

    For mammas del måtte jeg sette i gang dette prosjektet. En siste sjanse. Vi har prøvd så mye, han har ramla utpå igjen. Mamma har gjort alt hun har kunnet. Middager, oppfølging, kjøpt klær og sko, skap til leiligheten hans, kjørt til Enebakk slik at han kunne få handle mat på pallesalg. Ordna og fiksa. Gode perioder. Håp og glede. Og plutselig var han borte. Igjen. Hun vet best av alle hva som skjer når han slutter å ta telefonen. For hun har vært der alle gangene i de over 20 årene det har skjedd. Jeg var syk mye av 2015 og måtte ligge på sofaen. Ventet på avklaring og operasjon, inn og ut av sykehuset. Ble sykmeldt, og hadde muligheten mens jeg likevel lå der. Jeg var tydelig overfor Dophuet: det var kun nå jeg ville ha muligheten, og det var opp til han å holde seg nykter slik at vi fikk gjort jobben. 

    Siden jul har det skjedd en stor endring. Fra å dra hele prosjektet selv, er det nå mulig å gi broder'n små oppgaver. Han må skrive dem opp - og vite hvor han har arkene med hva han har skrevet opp. Fra å være i uvisshet om han faktisk kom til å møte opp de gangene vi skulle jobbe, alltid ringe rett før jeg reiste hjemmefra for å forsikre meg om at han kom til å stille opp... Til nå å kunne avtale et møtetidspunkt tre dager frem i tid, og så er det han som ringer meg for å forsikre seg om at jeg rekker å møte ham i tide på avtalt dag. Jeg er tidsoptimist med så mange jern i ilden at jeg alltid kommer akkurat, eller med broderen - noen ganger litt for sent... Vi har funnet vår arbeidsmåte sammen. Han øker sine bidrag. Det er ganske utrolig. Men en sky henger alltid i horisonten. Den henger der av erfaring og gammel vane. Den heter skepsis. Den gjør at jeg står og vipper. Tillit og tilro vs. redsel for å få hjertet knust igjen. 

    "Lukk opp din hjertedør, og slipp solen inn...." 


     

  • Publisert: 28.05.2016, 09:39
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • Ingen kommentarer

    Skriv en ny kommentar

    hits