En glad gutt og søstra til dophuet

Øivind Flagstad har vært på rocker'n i over 20 år og har Master i all mulig rus. Den streite søsteren Jeanette finner igjen den omsorgsfulle broren sin når han nyktrer seg. Klarer han å finne veien til det han nå ønsker seg mest: et vanlig liv?

Utkast til første kapittel i boka "En glad gutt og søstra til dophuet"

  • Publisert: 22.05.2016, 10:49
  • Kategori: Blogg


  • Bærebjelka brekker

    Onsdag kveld, 9. november 2011 ringte telefonen min.

    - Det er bror, sa jeg høyt mens jeg tok opp mobilen. Nå er det noe gæærnt.

    For hvis broderen ringte til meg var enten fatter'n sjuk eller noe annet alvorlig galt. Vi pleide ikke å ha kontakt, annet enn på julaften.

    - Hei, sa Øivind.

    - Hei, sa jeg. Er det skjedd noe?

    - Vil bare si ifra at pappa er på sjukehuset. Dem gjør'n klar for operasjon. Han har visst tarmslyng. Han har blødd fra ræva i en uke. Sitti på håndklær i sofa'n. Spydd i bøtte hele tida. Dro til fastlegen i dag, og ble sendt rett på Aker Universitetssykehus. Har snakka med de på sjukehuset. De veit ikke åssen det går på grunn av pappas form. De skal ringe meg når'n er ferdig operert.

    - OK, takk for beskjed, sa jeg.

    Både broderen og jeg sovnet godt den kvelden. Pappa hadde vært døden nær så mange ganger at vi nesten var vant til det. Det falt meg ikke inn at pappa skulle dø. Han hadde jo overlevd på tross av hasteinnleggelser og intensivavdelingsplass på sykehus flere ganger.

    Sønnen min, Marius, hadde vært hjemme fra barnehagen på grunn av hoste og feber et par dager allerede, og var fortsatt dårlig torsdag morgen. Jeg ble hjemme med ham. Klokken 9.30 ringte telefonen. Det var broderen.

    - Hei igjen, sa han. Alt vel. Jeg fikk snakka med sjukepleier på sjukehuset i natt og hun sa at han var stabil.

    - OK, den er grei, sa jeg. Skal vi snakkes senere om å dra på besøk da? Jeg kan jo hente deg så vi får tatt en tur i ettermiddag.

    - Den er god, sa bror.

    Så la vi på.

    En halvtime senere ringte telefonen igjen. Det var Line, halvsøsteren vår på pappas side. Hun hadde kvelden før ringt meg og fortalt at hun på eget initiativ hadde ringt Ahus. Fortalt dem at broderen var narkoman, og at det var veldig fint om de ville skrive ned hennes telefonnummer slik at hun kunne bli orientert om pappas tilstand. De noterte og ville holde henne informert. Jeg synes det var fint. Synes det var helt greit å ikke være primærkontakt for dette. Line kunne godt ha den rollen. Den hadde hun også hatt før da pappa var på sykehus. Line ordnet opp.

    - Jeanette, det er Line. Vi må på sykehuset. Pappa holder på å dø.

    - Hæ? sa jeg. Skjønte ingenting. Det kunne ikke stemme. Måtte være falsk alarm igjen. Pappa hadde jo overlevd så mange ganger før.

    - Men Øivind ringte meg nettopp og sa at alt var OK.

    - Ja, de sa til meg at de hadde forsøkt å ringe ham nå. Ingen tok telefonen, og så ringte de til meg. Vi må dra til Ahus så snart som mulig.

    - OK, sa jeg, halvveis i sjokk. Jeg må muligens ta med Marius. Jeg må ringe samboeren og høre om han kan komme hjem fra jobb.

    - OK, vi ringes, sa Line.

    Jeg måtte puste. Rolig. Nå skjer det, Jeanette. Det er nå det skjer. Du må til Ahus. Så fort som mulig. Ringte samboeren. Selv om det ikke var første telefonen han fikk i sitt liv fra meg med "Jeg må på sykehuset. Pappa holder på å dø.", så tok han det på alvor. Han pakket sammen på Fornebu og var hjemme i løpet av 20 minutter.

    Jeg kjørte som et svin oppover mot Ahus. Den blå Yaris Versoen fløy over slettene ved Alnabru og IKEA. Slang bilen inn i gjesteparkeringshuset. Småløp oppover mot den store bygningen, kjente det snørte seg sammen i brystet. Ville jeg rekke frem i tide? Pappa lå der inne i bygningen og holdt på å dø eller hadde allerede dødd. Som alltid, selv om verden ristet, prøvde jeg å forholde meg rolig.

    Gikk inn i den store kolossen av en bygning. Spurte i informasjonen hvor Kjell Flagstad lå. Postoperativ. Bort gangen, heisen opp. Mennesker myldret overalt. Tårene mine bare rant og rant. Jeg dreit i at folk så det. Kom ut av heisen og fikk se en sykepleier.

    - Jeg har fått beskjed om å komme så fort som mulig. Pappa holder på å dø.

    - Et lite øyeblikk, svarte hun. Jeg skal sjekke med en gang.

    Hun trakk personalkortet sitt i en kortleser og forsvant inn mellom to dører som lukket seg raskt bak henne. Korridoren jeg stod i var så naken. Det var ingen andre der. Jeg skalv.

    Dørene åpnet seg igjen og en annen sykepleier kom ut. Mørkt hår, vennlig smil og et varmt håndtrykk. Hun så mildt på meg og presenterte seg.

    - Pappaen din ligger her inne på postoperativ, sa hun. Han sover. Han ligger i respirator, hvilket betyr at han har mye slanger ned i halsen og er koblet til forskjellige apparater.

    - Mhmmm, sa jeg.

    - Det kan se litt voldsomt ut, sa hun.

    Hun vet ikke hva jeg har sett før, tenkte jeg.

    - Er du klar for å bli med inn, spurte hun mens hun så meg inn i øynene og la hånden på skulderen min.

    - Ja, svarte jeg.

    Vi gikk inn dørene til den hvite salen. Det var flere avlukker der. Flere pasienter var ferdig operert. De lå der og våknet. Det var rolig stemning. Langt fra alle skulle dø.

    Hun viste meg bort til et "rom" laget av forheng. Hun så på meg. Jeg var klar. Hun dro fra det ene forhenget og jeg så pappa liggende i sengen der inne.

    Og helt riktig. Jeg hadde sett han verre før. På intensivavdelingen på Aker med oksygenmaske foran munn og nese, festet til en slags hette på hodet. Den gangen lå han rallende og lagde lyder. Hele kroppen hans ristet. Øynene skiftet fra å være åpne og flakkende ville til plutselig å være lukket. Det var skremmende. Nå lå han bare fredelig. Som hun hadde forberedt meg på. Med slanger og et tykt rør ned i halsen. Overkroppen var bar. En sykehusdyne trukket opp til under armene. Merker etter lim fra plaster de sikkert hadde brukt til å feste elektroder på overkroppen hans med under operasjonen. Gule flekker på huden her og der. Han lå og gapte. Øynene var lukket. Det så ut som han sov.

    - Han får smertestillende og sovemedisin intravenøst, sa hun.

    - Mhmmm, sa jeg og tok opp den første pakken med lommetørklær. Jeg hadde rasket med meg flere pakker hjemmefra før jeg dro.

    - Vil du at jeg skal være her sammen med deg, så er jeg gjerne det, sa hun og la hånden på skulderen min.

    - Neida, jeg vil gjerne få litt tid sammen med ham alene, sa jeg.

    - OK, sa hun. Jeg er rett her ute hvis du trenger meg.

    Jeg strøk pappa over håret. Snille, gode, sterke pappa. Bærebjelken i livet mitt i så mange år. Det myke håret hans. Som han hver morgen vasket før han skulle på jobben hos IBM. Som han for en stund siden hadde tatt barbermaskinen og barbert 1,5 cm kort over hele hodet. Nå var det lenger. Han så litt gal ut med slik frisyre, synes nå jeg. Men det var mye som var litt "på skeive" når det gjaldt hvordan pappa tok, eller rettere sagt ikke tok, vare på seg selv de siste årene. Men han synes det var unødvendig å bruke penger på å gå til frisøren når han kunne gjøre dette selv. Genialt, gratis og praktisk.  

    Jeg strøk ham over kinnene.

    - Hei pappa. Det er Netten som er her.

    Lommetørklepakken var allerede halvtom. Visste inni meg at dette var den siste gangen jeg fikk tid med ham alene og kunne prate til ham før han døde.

    - Du har lurt døden så mange ganger du, pappa. Det er vanskelig å tro at det skal ende på noen annen måte denne gangen. Men det er kanskje din tid nå. Jeg er så utrolig glad for at du ringte meg på bursdagen min nettopp. At vi fikk snakke sammen. Jeg har vært så vanvittig heldig som fikk lov å ha akkurat deg som pappa. Faen at ting ble som de ble. Men vi har gjort så godt vi har kunnet, begge to. Og jeg vet hvorfor du gjorde som du gjorde. Du har alltid hjulpet den som trengte det mest. Du måtte hjelpe Øivind. Jeg er lei meg for at jeg måtte kutte kontakten med deg, men jeg klarte bare ikke mer. Jeg måtte gjøre det for min egen del. Jeg vet du ikke forstår fra ditt ståsted nå, men at du vil forstå når du kommer til himmelen. Jeg har alltid vært veldig glad i deg, pappa. Tusen takk for alt du har gjort for meg.

    Jeg strøk på ham. Klemte han med våte kinn.

    Tok opp telefonen og så 3 tapte anrop og flere meldinger fra Line:

    "Du kan parkere rett utenfor."

    "Pappa ligger på Postoperativ, ta heisen..."

    "Vi er nede ved inngangen. Venter på Øivind."

    De trodde altså at jeg ikke hadde kommet enda. La mobilen tilbake i veska og sa til pappa:

    - Jeg får gå ut og finne Line. Øivind er på vei.

    Og så gikk jeg ut i gangen og tok heisen ned. Møtte samboeren til Line, Chriss, på vei ned mot hovedinngangen. Rett etterpå så vi Øivind og Line, som kom inn den store svingdøra. Øivind var akkurat ferdig med en øl og kastet boksen i søpla. Hettegenseren skjulte den bare skallen hans. Markante sorte ringer rundt øynene og bleik hud. Jaja, tenkte jeg. Fortsatt på kjøret. Ga han en klem.

    Så tok vi heisen opp sammen. Vi ringte på døren inn til postoperativ. Fikk beskjed om at vi skulle bli kalt inn til samtale med legen som hadde operert pappa om natten.

    Vi ventet.

    Vi var stille.

    Vakthavende lege kom sammen med to sykepleiere. Vi satt rett overfor hverandre i et rom uten seng i. Tre mot tre. Legen og sykepleierne vendt mot Line, Øivind og meg. Legen pratet og pratet. Om hva de hadde funnet da de opererte pappa. Hvordan operasjonen hadde påvirket pappas indre organer. Magen hadde svulmet opp, og gjorde nå at organene inne i kroppen til pappa kollapset. At kroppen til pappa, slik den lå nå, ble pisket og pisket til å leve. At det å ligge i respirator for pappa ikke var bra og at kroppen hans var under stress. At han som lege måtte gjøre det som var best for pasienten. Og best for pappa var å skru ned pustehjelpen. Med andre ord: skru av respiratoren. Og hva konsekvensene kunne være av det. Men at hjertet til pappa var sterkt. Veldig sterkt. Pumpa gikk som bare det. Problemet var lungene, som fulle av kols ikke klarte å ha god nok gjennomstrømning for blodet. Lungene var i ferd med å kollapse. Samt organsvikt i lever og nyrer.

    Midt inne i strømmen av ord fra legen slo det ned i meg:

    - Herregud, kan du ikke bare si det? Kan du ikke bare si at han skal dø? At han kommer til å dø nå? At det ikke er mer å gjøre.

    Etter hvert som han pratet og pratet om hva konsekvensene av å slå av respiratoren kunne være så slo en annen tanke meg.

    - I all verden? Skal han overleve dette? Igjen? Som alle andre ganger på sykehus?

    Men heldigvis åpnet Øivind munnen og sa:

    - Er det sånn at jeg må gjøre med pappa som jeg måtte med bikkja mi for en måned siden? Øivind hadde nettopp måtte ta sin lille sorte hund, Trampe, til dyrlegen for å avslutte livet hennes fordi hun var syk. Legen rakk ikke å svare. Jeg la armen rundt han, så han inn i øynene og sa:

    - Du skal ikke avlive pappa, Øivind. Det er legen som forteller oss at de må skru av respiratoren, fordi pappas kropp sliter forferdelig slik han ligger nå. Så vil kroppen selv avslutte. Dette er ikke noe du må ta en avgjørelse på.

    Han så meg inn i øynene. Det var stille en liten stund, og så snudde han seg og så på legen igjen og spurte:

    - Beklager at jeg er dum ass, men betyr dette at vi aldri får høre stemmen hans igjen?

    - Det er nok dessverre riktig, svarte legen.

    Jeg la hodet i hendene og bøyde hele overkroppen ned mellom knærne og hulket høyt. Ville legge meg ned på gulvet og bare grine. La alt slippe. Det var helt surrealistisk. Og etter litt tenkte jeg: dette er jobben deres. Slike beskjeder gir de hele tiden. Dette har de sett mange, mange ganger før. Hvor mange ganger har de sett en rusmisbruker her inne sammen med sine to søstre? Som tydeligvis ikke har noe særlig nært forhold noen av dem.

    - Vi vil sørge for at dere får et enerom og at faren deres vil ligge der slik at dere kan være sammen med ham, sa legen. Dere kan gå ut og ta en pause imens.

    Vi tok heisen ned og gikk ut. Line og Øivind måtte røyke. Jeg trakk meg litt unna dem, ringte min nye sjef og fortalte at jeg var på sykehuset og at pappa kom til å dø. Hun svarte med en gang at jeg bare måtte ta den tiden jeg trengte og at hun var lei seg på våre vegne. En iskald vind blåste, snek seg gjennom jakka. Jeg frøs. Ristet. Øivind og Line stod og pratet om livshistorien til Øivind. Han ville skrive en bok om livet sitt og alt dopet han hadde dytta i seg. Jeg var mest stille. Klarte ikke å engasjere meg i samtalen. Synet ble slørete igjen da vi gikk tilbake gjennom korridoren, forbi kiosken og mot heisen. Registrerte at det var svært få andre på sykehuset i gangene der som gråt. Det er jo bra, tenkte jeg. Det er nå heldigvis mest positivt å være på sykehus, hvor man skal bli frisk. I de fleste tilfeller i alle fall.

    Vi fikk komme inn på rommet der pappa var blitt flyttet. Han lå fortsatt gapende, med alle slangene ned i munnen og halsen. Koblet til diverse monitorer. Det pep og suste. Hjertet til pappa slo og han pustet. Såpass var lett å se. Den snille sykepleieren med det mørke håret var der. Hun sa hun kom til å være hos oss hele tiden. En annen lege kom inn. Han hadde visst også vært med på operasjonen av pappa i natt. Han konstaterte egentlig bare at når man skrur av respiratoren i tilfeller med organsvikt så tar det veldig ofte kort tid før hjertet slutter å slå. Legen forsvant, og vi skjønte at vi hadde kort tid igjen.

    Vi "kastet" oss over pappa. Øivind strøk og klemte på pappa. Kysset han på kinnet, på halsen og på overkroppen. Jeg klarte bare ikke å være så tett inntil ham. Strøk ham bare på kinnet og la mitt eget kinn mot armen hans. Holdt ham i hånden. Vi pratet alle til han. Øivind strøk på pappa kontinuerlig. Ingen tvil om et utrolig sterkt far-og-sønn-bånd. Tallene på maskinen gikk nedover. 130 - 110 - 100 - 90 - 80 - 70 - 60. Med ett begynte Øivind å snakke om fiske og krabbeteiner, han bablet i vei inn i øret til pappa. Maskinen svarte. Pulsen til pappa gikk opp igjen! 90 - 100 - 120 - 130 - 140. Line og jeg så på hverandre, målløse. Jeg ristet på hodet, trodde ikke mine egne øyne.

    Sånn holdt det på en times tid, halvannen. Maskinen stabiliserte tallene og fortalte oss at pappa slett ikke var ferdig helt enda. Vi fikk hver vår tur til å hviske inn i øret hans. En etter en av oss fikk vi sagt alt vi hadde på hjertet. Fikk takket han for den fantastiske faren han hadde vært og sagt unnskyld for det vi hadde dårlig samvittighet for.

    Plutselig slo det meg:

    - Kanskje pappa blir liggende slik i flere døgn.

    Det ville ikke forundret noen av oss. Pappa var en stabeis. Siste gangen han lå på intensiven på Aker sykehus var han død to ganger. Han hørte de ropte på ham.

    - Kjell, Kjell Flagstad. Kjell - kom igjen nå!

    Legene og sykepleierne kjempet for å gjenopplive ham. Han fortalte om det etterpå. Lyset, tunnelen. En herlig varme. Et fint sted. Men han hørte de som ropte på han, og han valgte å komme tilbake. Begge gangene. Pappa var ikke religiøs. Langt derifra. Og da han fortalte om dette, fikk jeg frysninger. For han var den siste jeg ville tro skulle fortelle om en slik opplevelse. Det var ingen tvil om at opplevelsen var reell for ham.

    Brått kjente jeg meg uvel. Det slo meg at det var sult. Rett og slett. Jeg sa til de andre:

    - Er litt uggen jeg. Tror jeg er sulten faktisk. Stikker ned i kiosken og kjøper et eple eller noe. Noen som vil ha? Både Øivind, Line og Chriss takket ja, og jeg tok heisen ned.

    Ringte mamma. Fortalte at pappa nå var i ferd med å dø. Mamma trodde meg ikke med en gang. Hun, som vi, var altfor vant til at pappa alltid overlevde. Til tross for dårlige odds.

    Kjøpte 2 pakker med 2 epler i og tok de med meg inn i heisen. Da jeg kom inn i rommet igjen ga jeg epler til alle de andre, tok et selv, vasket det og tok to biter. Så skjønte både Øivind og jeg det samtidig. Tallene på monitoren gikk nedover. Og nedover. Jeg la fra meg eplet. Det var nå det skjedde. Pappa kom til å dø. Alle de andre gangene da Øivind snakket til pappa mens pulsen hans gikk nedover fikk pulsen plutselig oppsving igjen. Øivind begynte å snakke til pappa igjen. Hvisket inn i øret hans:

    - Jeg skal klare meg pappa. Jeg skal holde meg unna dop og kriminalitet. Jeg lover. Du kan slippe nå pappa. Farmor og farfar venter på deg der oppe. Du kan slippe nå.

    Denne gangen gikk ikke pulsen oppover. Jeg selv klamret meg til armen hans og sa med skjelvende stemme:

    - Jeg har jo alltid vært glad i deg, pappa. Uansett.

    Og så var det ferdig. En rett linje på monitoren. Sånn som på film. Brystet sluttet å bevege seg opp og ned. Det var helt rolig. Det var helt stille. Men det var på en måte ok. Det var pappas tid. Det var hans tid til å gå. Han var sliten. Han var trist. Han hadde vært trist i mange år, helt siden han og mamma skilte seg. Kroppen var ferdig. Det var meningen. Det var riktig tid nå.

    Men det var såklart vanvittig vondt. Jeg kjente med en gang etterpå sterkt at jeg ønsket å se pappa etter de hadde stelt han. Fjernet rørene ned i halsen og alle ledningene. Det jeg aller helst ønsket å oppnå med dette var å se pappa som så sliten han var blitt. Se at det livet han hadde valgt å leve hadde satt sine spor.

    Line, Øivind og Chriss ville dra hjem. Line spurte:

    - Er du sikker på at du vil se ham, Jeanette. Er du helt sikker? Noen angrer på det.

    Jeg kjente jeg ble irritert. Jeg var 38 år. Jeg klarte fint å vite selv hva jeg ville. Trengte ingen coach for å finne ut av det. Slapp å svare, for sykepleieren med det mørke håret sa bestemt:

    - Dersom du føler for å se faren din etter vi har stelt ham, så bør du gjøre det. For noen er det en viktig del av sorgprosessen.

    Jeg så på henne og takket henne med øynene. Line mente bare å være omsorgsfull, men jeg tenkte: Jeg er stor og sterk jente. Jeg vet hva som er best for meg.

    De andre tre dro. Line og Chriss skulle kjøre Øivind hjem og jeg skulle sitte og vente i venterommet en times tid, så ville jeg bli kalt inn. En annen dame satt også der. Pappa var død og jeg tillot meg å gråte fritt så stille som jeg kunne. Sendte tekstmelding til mine beste venninner om hva som hadde skjedd. Og ventet. Ringte samboeren.

    - Dette var veldig trist, Jeanette. Kondolerer. Men det har jo vært trist med Kjell siden jeg ble sammen med deg.

    Ja, det hadde vel dessverre det. Det var 9 år siden.

    Sykepleieren med det mørke håret kom og sa hadet. Hun var ferdig på vakt. Vi pratet litt, hun synes det var veldig lurt at jeg satt og ventet og at jeg ville se han.

    - Følte jeg det slik, var det viktig å gjøre det, sa hun. Hvis ingen hadde hentet meg før klokka 16 skulle jeg ringe på døren igjen. Da ville de være ferdige med stellet av den døde.

    16.03 ringte jeg på. 16.05 hentet en ny sykepleier meg. Hun var også rolig, mild og snill. De er litt av noen engler, de der. Hun så meg inn i øynene, sa hva hun het, og spurte om jeg var klar for å se pappa.

    - Ja, det er jeg, svarte jeg.

    Hun trykket ned dørklinken. Jeg synes hun var så treg at jeg forsiktig dyttet døren opp selv, og gikk inn. Så på pappa, og sa:

    - Ja, der er han ja.

    Jeg la fra meg jakken og gikk bort til sykesengen. Jeg ventet å se den slitne pappa jeg hadde sett de siste årene. Men den som lå der var pappa, som for 20 år siden, bare eldre i ansiktet. All blålig eller rødlig farge var borte. Han var glatt i huden, frisk og fin i fargen. Det var akkurat som om han smilte. Han så tilfreds ut. Jeg var helt overrasket. Av glede på en måte. Dette var noe helt annet enn jeg hadde forventet.

    Sykepleieren sa:

    - Jeg er her gjerne. Holder meg her på siden. Du må bare si ifra hva du vil. Også hvis du ønsker å ha tid med faren din alene.

    - Jeg vil gjerne ha tid med pappa alene, sa jeg. Og kunne ikke vente til hun var ute av døren.

    Den gled igjen med et smekk. Satte meg ned på knærne ved siden av sengen og begravde hodet i armene. Lot alle lydene som trengte å finne sin vei ut av strupen min slippe ut. Uten begrensning, uten hemninger. Hadde så inderlig lyst til å legge meg i fosterstilling på gulvet, men lot være.

    Reiste meg opp og gikk fra den ene siden av sengen til den andre og snakket med pappa. Endelig klemte jeg han. Ordentlig god klem på kinnet. Sa unnskyld til ham for at jeg ikke hadde klart det da han lå i respiratoren. Fikk sagt alt det siste. Om hvordan jeg skulle fikse opp. Være sterk. Ta ansvar og passe på. Sørge for at alt gikk bra for seg, som jeg alltid pleide. Og selvsagt gjøre det jeg kunne for at Øivind skulle få ny start. Jeg så ut av vinduet. Så mitt eget speilbilde i det. Klemte pappa igjen. Snakket med ham mer. Følte at han var der. Fikk en ro til slutt. Og den kraftigste hodepinen jeg noen gang har hatt.

    Idet jeg skulle ta med meg jakken min og gå, så jeg en pose og en pc-veske ligge under vasken. Sykepleieren stod ved døren.  

    - Er det pappas ting?

    - Jaaa, det er vel det.

    - Jaaaa, skal jeg ta de med meg da?

    - Ja, det er vel enklest det.

    Og så tok jeg med meg tingene som var nødvendige for å ta hånd om alt i forbindelse med pappas dødsbo. I posen og pc-veska lå lommebok, mobiltelefon og verdisaker. Inne i lommeboka fant jeg lapper med personlige koder, passord og tilganger. På mobilen hadde han lagret login til nettbank, mail og Facebook. Alt av info. Alt lå der.

    Og det var meningen, tror jeg. Det var meningen at jeg skulle ønske å bli igjen til pappa var stelt. Det var meningen at jeg skulle finne posen og pc-veska slik at jeg med en gang skulle ha tilgang til alt jeg kom til å trenge. Pappa hadde villet det slik. Han ville at jeg skulle fikse alt av papirer og ting. Han visste at jeg ville finne ut av hvordan dette skulle gjøres etter boka og etter loven. Og at jeg kom til å ta ekstra hensyn til Øivind. Selv om lillebroren min hadde laget kvalm i familien og skuffet meg utallige ganger. Pappa skrev i en epost til Line og meg litt tidligere på året:

    - Gud måtte straffe dere om dere ikke tar dere av Øivind når jeg dør.

    Men jeg ville jo gjort det uansett. Han var jo broren min. Jeg anså meg av oss tre i denne søskenflokken som den riktigste og mest kompetente til å styre papirjobben og arven. For her skulle ting gå riktig for seg.

    Line hadde vært inne og lagt inn et bilde på pappas facebook-side samme dag som han døde. Et bilde av tre kors på en kirkegård. Jeg logget meg inn på hans egen facebook-konto og la inn en hilsen på norsk og engelsk om at pappa var død. Det kom inn over 80 kommentarer på innlegget. Det var første gang jeg var på facebook, og kunne faktisk nå forstå hvorfor folk ble avhengige av dette. Logget meg inn stadig vekk inn igjen. Pappa hadde over 3000 facebook-venner fra hele verden. Han var en meget hundeinteressert mann. Med sterke meninger, og som hadde vært en mannsalder i hundemiljøet. Jeg forstod nå hvorfor pappa tilbrakte dag etter dag pålogget. Stor vennekrets i en virtuell verden kunne gjøre hjernen opptatt nok til å takle at man ikke lenger hadde kontakt med sine nærmeste i den virkelige verden.

    Tusen takk, pappa. Det var god læring for meg. Som selv kategoriserte meg som "80 år" og nektet å ha profil på facebook. Av mange grunner. Jaja, pappa, så skulle jeg logge meg på facebook for første gang også. Takket være deg.

    Jeg tok ansvaret og satte i gang alle formelle prosesser. Proklama og tingrett, sperring av bankkontier og medlemskap. Og lot facebook foreløpig være i fred etter to ukers forelskelse. Jeg hadde viktigere ting fore. Med full jobb og en gutt på 3 år var det ikke mye fritid å tappe av uansett.

    Pappa hadde dødd på best mulig måte. I en seng på Ahus med rent laken. Med leger og sykepleiere rundt seg. Alle prøvde å hjelpe han. Med alle midler. Det var ikke mulig. Kroppen var sliten. Den var ferdig. Det var hans tur.

    Øivind var overbevist om at pappa trodde det ville gå bra denne gangen også. Han sa nemlig ikke "hadet" på noen spesiell måte. Pappa hadde jo lurt døden så mange ganger tidligere. Han var nærmest uovervinnelig. Men så var det hans tid til å gå. Med sine 3 barn ved sin side, som alle hadde fått sagt det de trengte.

    Før han døde fikk han altså sovemedisin og smertestillende intravenøst. Han sov. Øivind hadde lenge sittet bøyd med hodet og munnen sin tett inntil øret til pappa og snakket om fremtiden. Idet han rettet overkroppen opp så både han, Line og jeg noe vi aldri hadde forventet. Det rant tårer fra pappas øyne. Selv om de var lukket. Trillet fra de ytre øyenkrokene og ned mot hvert sitt øre. Og han rynket på øyebrynene. Selv om han sov. Han hørte oss. Alt vi trengte å si til han.

    Og så dro han.

    Jeg tenkte:

    "Ha det fint der oppe, pappa. Hils farmor, farfar og alle hundene du har hatt. Vi sees igjen. Jeg skal gjøre det jeg kan for Øivind, og samtidig passe på meg selv. Jeg må gjøre begge deler."

  • Publisert: 22.05.2016, 10:49
  • Kategori: Blogg
  • 3 kommentarer
  • 3 kommentarer

    Frida

    24.05.2016 kl.02:31

    Hei!

    Jeg legger sjeldent igjen en kommentar på blogger, men nå følte jeg en stor trang. Først vil jeg bare si takk! Takk til deg Jeanette, som viser oss hvordan det er å være pårørende til en rusmisbruker. Takk til deg Øyvind, som gjør det du kan for å bli nykter og oppfordrer andre til å bli det, samt ikke rote seg bort i det tullet. Jeg både gleder meg og gruer meg til boken deres kommer ut. Jeg gleder meg, fordi jeg vet jeg kommer til å kjenne meg igjen i noe av det Jeanette forteller. Men samtidig gruer jeg meg, fordi jeg vet det kommer til å bli sterkt å lese.

    Lykke til videre, til dere begge to! Og Øyvind; STÅ PÅ! Dette kommer du til å klare. Fokuser på menneskene rundt deg som bryr seg om deg og kun vil det beste for deg.

    Frida

    Øivind Flagstad

    24.05.2016 kl.11:05

    Frida: Tusen takk for så utrolig koselig hilsen som varmer i hele hjertet! Det inspirerer virkelig til å stå på videre. Å kunne gjøre noe for andre gir både energi og glede. Alle har sitt, kjemper sine kamper, store som små. Fantastisk at du tok deg tid til å gi oss en så flott tilbakemelding - tusen tusen takk. Ha en strålende dag!

    Richard Østby

    10.06.2016 kl.05:26

    Takk for en svært velskrevet og gripende fortelling.

    På anbefaling leste jeg boken om din bror før den ble trukket tilbake.

    Gleder meg til å følge din og din brors kamp tilbake til livet.

    Lykke til 😀

    Skriv en ny kommentar

    hits